"Dette magiske som er i romanen, finner jeg ikke så mye av i teaterversjonen"

Forestillinga er absolutt severdig og god, men den ga meg ikke frysninger på ryggen.

NÅR IKKE OPP: – Boka som teateret «De usynlige» er basert på, har fantastiske skildringer av mennesker og natur. Dessverre når ikke sceneversjonen opp mot boka, skriver vår anmelder. Foto: Ingun A Mæhlum  Foto: Ingun A. Mæhlum

4

Hålogaland Teater: "De usynlige"

Harstad kulturhus

Anders T. Andersen

Teater

Trond Peter Stamsø Munch, Guri Johnson, Trude Øines, Kristine Cornelie Margrete Hartgen, Ivar Beddari

kultur

Fem skuespillere tar oss med tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og til ei øy langs Helgelandskysten. De forteller og viser publikum hvordan livet var for fiskerbøndene, om slitet og kampen for tilværelsen, om klasseskiller, men også om kjærligheten og samholdet mellom øyboerne. Det er ei viktig beretning, viktig at vi får kunnskap om oss selv og vår fortid. At Hålogaland Teater løfter fram denne delen av historien vår, skal de ha honnør for.

Stykket er en bearbeidet versjon av Roy Jacobsens roman De usynlige (2013). Det er Anders T. Andersen som står for regien. Vi følger Hans/Barrøyas «overhode» (Trond Peter Stamsø Munch) og hans kone Maria (Guri Johnson), hans far Martin (Ivar Beddari), Barbro/søsteren til Hans (Kristine Cornelie Margrete Hartgen), hennes sønn Lars og ikke minst Ingrid; datteren til Hans og Maria (Trude Øines). Handlinga i boka, og som teaterstykket i grove trekk følger, retter seg etter årstidene; år går og små og store hendelser påvirker livet deres. Da boka kom ut, høstet den strålende kritikker og ble kalt «et moderne mesterverk» (Klassekampen), og «skjønnlitteratur av høy, høy klasse» (Aftenposten). Det er jeg enig i. Den har fantastiske skildringer av mennesker og natur. Dessverre når ikke sceneversjonen opp mot boka. Roy Jacobsens poetiske og stemningsskapende språk er lite til stede i denne oppsetningen. Forestillinga er absolutt severdig og god, men den ga meg ikke frysninger på ryggen.

Det jeg først og fremst savner, er mere dramatisering. Store deler av handlingen fortelles. Nå skal vel episk teater få oss publikummere til å reflektere mere, men denne spillestilen eller Verfremdungseffekten fungerer ikke optimalt her; den skaper heller en unødvendig distanse mellom oss og karakterene og det fortalte stoffet. De scenene som derfor fungerer best i dette stykket, er dialogene; når rollefigurene spiller mot hverandre. Her er det flere partier som fortjener positiv omtale; blant annet når straffangen kommer til øya og når Maria tar et «oppgjør» med mann og svigerfar. Andre scener er når Barbro med rene ord forteller hva hun vil (etter at fire unge svenske menn er kommet til øya); og når Barbro trøster Ingrid. Da uttrykkes dette med en helt spesiell innlevelse. Samtalen mellom Barbro og overklassefruen Tommesen som vurderer om hun skal ta henne som taus, er også god. Rollefiguren Barbro tolkes i det hele tatt ypperlig av Kristine Cornelie Margrete Hartgen. På mange måter har Barbro samme funksjon og mye til felles med Inger i Markens Grøde. På Barrøya (og på Sellanrå) er det bruk for alle. Ingen blir umyndiggjort eller plaget her.

Når det gjelder scenografien, er den enkel og stilisert. Barrøya er en rund brunfarget platting på scenegulvet som skuespillerne beveger seg på og ved siden av. I bakgrunnen er det en storskjerm der vi tidvis ser et mørkt landskap, et opprørt hav, bølger og måker. Fargene går i grå- og sorttoner og gir en dyster stemning. Dette reduserer ikke bare romanens univers, men også vårt inntrykk av hvilke forhold øyboerne levde under. Riktignok sies det i begynnelsen av forestillinga at kysten er en «perlerad» og at øya er grønn, men det videreføres ikke. Det blir i det hele tatt et for sterkt fokus på slit, strev og vanskelige værforhold, og scenografien forsterker dette.

Til og med programfolderen har dette ensidige perspektivet der det heter at familier «klamret seg fast på et tynt jordsmonn». Videre stilles det retoriske spørsmålet: «Hvordan var det mulig å overleve på et sånt sted?»

I romanen fokuserer Roy Jacobsen vel så mye på lyset, sola og fargene; det fantastiske landskapet. Han forteller om sommeren; at da er øya den grønneste hage. Da består den av ni enger; hver med sine farger og særpreg. Det er et yrende fugle- og planteliv her. Havet kan være blankstilla, det kan være smaragdgrønt eller et turkist speil. Og om vinteren; da sover stjernene «i gresset under snøen».

En viktig og humoristisk vending i romanen skjer helt på slutten; når de usynlige blir synlige, når huset males, får farge og blir synlig, ikke bare fra regjeringslokalene, men fra ei annen paradisisk øy i Sør-Kinahavet; nemlig Borneo.

Det er i det hele tatt dette magiske som er i romanen som jeg ikke finner så mye av i teaterversjonen. Det magiske som Roy Jacobsen får fram og som også gjorde at generasjon etter generasjon ble boende på øyene langs kysten og ikke flyttet inn til tettstedene, til tross for til tider strabasiøse forhold.