Sydlandsk i Lillesalen

Etter å ha blitt hensatt til brasilianske stemninger i halvannen time, var det litt rart å komme tilbake til hverdagen.

Humør og spilleglede: Marit Sandvik lokker publikum med på allsang. Foto: John Storhaug 

5

Marit Sandvik & Nova Onda

Kulturhuset, Lillesalen, onsdag kveld

90

kultur

– Jeg ble litt skuffet etter konserten med Marit Sandvik og Nova Onda, da jeg kom ut fra Kulturhuset, og ikke var på Copa Cabana. For etter å ha blitt hensatt til brasilianske stemninger i halvannen time, var det litt rart å komme tilbake til hverdagen.

Marit Sandvik er brasiliansk musikk, i både kropp og sjel. Hadde det ikke vært for hudfarge, og at hun snakker kav nordnorsk, så kunne man tro at hun var vokst opp med sanden fra Copa Cabana mellom tærne. Men det er lengre fra Harstad til Brasil fysisk, enn i hjertet hennes. Med en formidlingsevne som til de grader viser at hun elsker det hun driver på med, og en genuin glede over både å synge og å leve seg inn i musikken. Hun småtripper på scenen, nynner litt, nærmest scatsynger innimellom, griper fatt i rytmene og lever med.

Starter ørlite skakt

Bandet og de som styrte lyden denne kvelden, trengte et par melodier før det hele satt. I starten druknet vokalen litt, og lydbildet følte på en måte litt feil. Men når det først satt, så satt det så til de grader.

Journalisten skal ikke skryte på seg inngående kjennskap til brasiliansk musikk, men dette var musikk til å få energi av, og godfoten var i stadig bevegelse.

Nova Onda: Et fabelaktig orkester, med Brasil i ryggmargen. 

 

Fabelaktig band

Et band som Nova Onda, gjør det enkelt for Marit Sandvik å være frontfigur. Bakerst en rytmeseksjon bestående av bassist Morten Stene og Simen Vangen på trommer (og ellers alt som kan bankes og slås på). Enkelte ganger lurte jeg på hvor mange armer herr Vangen hadde, men ved opptelling kom jeg fortsatt fram til at han hadde bare to, som oss vanlig dødelige.

Eirik Fjelde bak tangentene leverte stødig, enten har var en del av kompet, eller fikk sine øyeblikk som solist. Ola Rokkones på saksofon, og en del andre merkelige lyder, viste den typen spilleglede, som gjør det verdt å gå på konsert. Det skal nemlig være både humor og synlig spilleglede i en konsertopplevelse. Sist men ikke minst, gitarist Øystein Norvoll. Leker og kjæler med nylonstrengene, enten med små finurlige detaljer i kompet, eller når han står frem som solist. Og han gjør begge deler med bravur.

En sjarmerende aften

Dette var en sjarmerende aften, et godt band, som i tillegg hadde en særdeles god kveld, anført av en opplagt vokalist. Gitarist Øystein Norvoll, som i tillegg til musikken, ga oss en inngående kunnskap om brasilianske fotballspillere og strengeinstrumenter blant annet. Og for å få en fullkommen konsertaften, må publikum være med på notene, og det var jaggu harstadværingene denne kvelden. Spontan applaus etter solopartiene, og jammen lot se seg ikke nesten kaste ut i hemningsløs allsang innimellom.