Kanskje var det regnet som slukket ilden hos publikum og artist da det svenske stjerneskuddet Zara Larsson gikk på scenen torsdag kveld litt før klokken 22. Flere tusen mennesker ventet spent på at koblingen mellom publikum og scenen skulle sitte ordentlig, men det var forgjeves.
Av og til så det ut til at det nesten skulle ta av. Som under hitten Symphony, men så roer det seg igjen. Det går nesten en time, så går hele scenen i svart og det er på tide å rope om ekstranummer. Ikke så mange gjør det, men Larsson og den imponerende besetningen av to korister, fire dansere og fullt band vender tilbake til scenen.
Ekstranummer er Uncover og Lush Life som Larsson for ikke lenge siden spilte foran titusenvis av mennesker i storbyer som Budapest og Paris.
Men i Harstad? Vi koser oss litt, ikke for mye. Larsson leverer, men ser ikke ut til å legge for mye i det.
Men det regnet. Og så var lyden litt ullen denne kvelden. Vi hører ikke helt hva Larsson sier, selv når det er stille på scenen. Kommunikasjonen blir aldri som den bør være mellom oss og dem.
Jeg får inntrykk av at hun tenker "hva gjør jeg her?" og så gjør kanskje vi i publikum det samme. Det så i alle fall ikke ut til at artisten var villig til å legge igjen blod, svette eller tårer på scenegulvet denne kvelden i i arbeidet med å lage et minneverdig show.
Fin konsert? Joda, helt grei. Stemmen hennes? Til tider er den helt fantastisk. Sammenlagt?
Jeg gir terningkast 4.
Ps. Lurer på om Larsson vet at det er en sjanse for at hun er tilbake i Nord-Norge om 10-20 år. På en enda mindre festival, sammen med Dr. Alban, Scooter og La Cream. Da vil hun mest sannsynlig få en bedre mottakelse - akkurat som Dr. Alban og Scooter kanskje ville fått flere jubelrop fra Harstad i 2018.