Forestillingen starter i god svanesjøaktig-stil med 30 smådansende godt voksne kvinner, i hvite silkenattkjoler. Vi blir med dem på en reise gjennom levd liv fra krigens dager til barnefødslene etterpå. Så til taktfast marsjering sammen for kvinnesaken, før en rørende slutt der de sender en jentunge ut i livet. En gang skal hun bli like gammel som dem.
Sjarmerende
Forestillingen har sjarm, og er til tider rørende, men det blir noe litt tamt over den. Det blir for mye bestemortassing over gulvet. Koreografien er enkel, men det blir for like og repetitive armbevegelser, og for lite fotarbeid. Først når forestillingen går mot slutten, rives føttene med av sambatakter. Noen hofter er også i sving, og dansen får mer nerve og drive.
Her svinger forestillingen over til felles kvinnekamp i formasjonsdans. Og de kaster kjolene. De raser sinna rundt i nattkjolene, et syn vi sjelden ser i storstua, og neppe kommer til å glemme med det første.
Visuelt vakkert
Visuelt er det vakkert. 30 par slitne damesko møter oss på scenen, og silkepysjen byttes etter hvert ut med gammeldagse, fargerike kjoler. Scenen med fargesprakende konfetti er nydelig. For hvem trenger ikke litt mer konfetti i livet..?
De 30 modne amatørdanserne fra Midt-Troms fortjener all applausen de får, fordi de er modige, og de har glimt i øyet.
Patina ble koreografert og iscenesatt for første gang i Orkdal i 2012 av tidligere teatersjef i Carte Blanche, Arne Fagerholt, som også denne gang har regien.
