Det er festspill. Det er forventninger. Forventninger knyttet til de forestillinger man skal på. Innfridde så Hålogaland Teaters urframførelse av Lars Saabye Christensens «Tidens korthet»? Ja, så absolutt. Dette er nemlig et av de teaterstykker man ikke glemmer så lett. Først og fremst på grunn av skuespillerprestasjonen. Dernest var den annerledes og eksperimentell på grunn av scenografien; den auditive i særdeleshet.
Da publikum ankom Lillesalen, fikk vi utdelt høretelefoner. Så entret Trond Peter Stamsø Munch scenen, introduserte seg selv og instruerte oss i hvordan og når vi skulle bruke høretelefonene. Dernest gikk han inn og ut av rollene, var i nåtid og i fortid, laget lyd og scenebilder. Og vi publikummere var ikke bare på havet, i bølgene, i uværet og merket tåka, men fikk også ta del i Jens Munks og Trond Peter Stamsø Munchs tanker og følelser. Monologen/diktsyklusen er skrevet av Lars Saabye Christensen, men vi får også høre deler av Jens Munks dagbok; i gammeldansk språkdrakt.
Det som gjør «Tidens korthet» spesiell og interessant, er de to parallelle historiene: om sjøfareren Jens Munk og om Trond Peter Stamsø Munch. Begge ypperlig formidlet av skuespilleren. Begge historiene flettes sammen på en perfekt måte. Munch forteller gripende om ekspedisjonen som Jens Munk la ut på i mai 1619. Målet var å finne Nordvestpassasjen til Kina. På grunn av forsinkelser, vinter og isforhold, kom de ikke lenger enn til Hudsonbukta og måtte overvintre der. Mye av forestillingen sentreres rundt overvintringen og dramaet i Hudsonbukta der hele 64 av mannskapet omkom av skjørbuk og kulde. Kun tre overlevde. Det var sterke og følelsesladde scener da blant annet navnene på de døde ble lest opp, og da Munks tanker og engstelse ble formidlet. På grunn av samplingen forsterkes publikums inntrykk og opplevelser.
Skuespilleren forteller litt og sterkt, men her uten sterke lydeffekter, om egen barndom og far. «Tidens korthet» blir derfor også en forestilling om relasjonen mellom to sønner og deres fedre, og om savn. Det er her vi kan gjenkjenne oss; det er her «Tidens korthet» blir mer enn «bare» en historie om den eventyrlige reisen til Jens Munk. Trond Peters far døde for tidlig; Jens’ far derimot forlot familien og havnet i fengsel. To ulike fedre; Trond Peters god og ikke opptatt av skryt. Jens’ far det motsatte. Og to ulike liv der Jens Munks liv hele tiden var preget av farens fall.
Til tross for den tragiske utgangen på Jens Munks ishavstokt, oppnådde han mye. Han ble dessverre ikke hedret i sin samtid. I ettertid har han heller ikke fått den plass i historien han fortjener. Det er Roald Amundsen, og først i 1903, som til slutt klarte å finne Nordvestpassasjen.
«Tidens korthet» setter altså fokus på en eventyrlig bragd, men også noe skjørt: vårt forhold til egen far. Det er dette som gir monologen mening.
En sekser til forestillingen, som både ga oss ettertanke og representerte noe nytt og annerledes i forhold til forventningene våre!
Les også: Bedre enn originalen
