Jeg hadde mest av alt følelsen av å være med på en terapitime for ett eller annet, uten at jeg fortsatt helt vet hva. De eneste jeg er sikker på er at terapien virket. For den roen og nærmest sjelefreden man følte etter forestillingen, den var ganske så unik.
Som for det meste av slik «performance art», må man nesten ha vært inne i hode på skaperne/skuespillerne, og der har jeg definitivt ikke vært. Men la meg forsøke å danne et bilde av det hele. Det gamle støyperiet, et slitent småskittent og stort sett ribbet lokale. Halvmørkt når vi kommer inn, og det største blikkfanget er alle stolene som henger med fra taket, i tykke strikk. En dunge med halm/flis midt på gulvet, med litt belysning i, og ellers en ganske kald, rå stemning. De viser video på to av de nakne veggene, og strikkene som stolene henger i, lager fascinerende svarte tynne striper av skygge på filmene.
Jeg tror alle blant publikum, var like usikre, på hvor dette skulle ende. Det som ble sagt i monologene var ikke enkelt å få med seg, i alle fall ga det ikke noen reell mening, men bygde opp en slags dyster, desperat stemning. For å underbygge stemningen enda mer, begynte begge skuespillerne å uttrykke raseri eller fortvilelse, med å kaste på skjelettene av noen gamle rørstoler, til alt lå i en haug på gulvet.
Før forestillingen starter, ble for øvrig publikum oppfordret til å holde hverandre i hendene, på et gitt signal. Nå kom signalet, og der satt vi, hånd i hånd i hånd. Duvet fram og tilbake, tittet litt i villrede på hverandre, og man kjente fysisk at roen kom sigende. Industriell støy ble sakte byttet ut med beroligende musikk, og til overmål ble vi servert varm velsmakende te av artistene.
Det var en forunderlig stemning å være der. Alle sammen så fornøyde ut, smilende og stille. Artistene mottok sin velfortjente applaus, og kun musikken var tilbake. Nå var forestillingen over, fikk vi vite, men vi kunne bare bli sittende så lenge ville. Det tok bemerkelsesverdig lang tid før noen i det hele tatt reiste seg, og jeg lurer faktisk på om noen sitter der enda.
En sterk opplevelse, som nok er helt umulig å beskrive med bokstaver og ord, man må nok ha opplevd – for kanskje å forstå.
