Ubehaget er en intensjon, og slett ikke noe uhell. Siden forestillingen er et søstrene Haugen-produkt, er nærheten sjølsagt interessant. Tonen er tiltalende, litt mørk, melankolsk og merkelig.

«Digging into my magnificent trashbin I’m searching for my life» er forestillingens hele tittel og konseptbeskrivelse. Fem dansere utgjør hver sin stasjon i et brettspill, og publikum blir halt med omkring og får meddelt bruddstykker av den enkelte kunstners liv, og det er de store tingene som har hovedrollen. Fatale ulykker. Misbruk. Skyld, svik, sorg. Det låter kanskje i overkant dystert, i sjokkerende, jordbundet, kravlende og ramlende koreografi, det er langt mellom gapskrattene. Men en optimistisk grunntone om mestring er likevel til stede: innsats, sortering og meddelelse kan bringe et kaos ned på håndterlig nivå.

Forestillingen er stor, nesten formidabel, og har en hel del på hjertet. Den handler jo om hele greia, hele elendigheten, hele livsprosessen, kort sagt summen av måten vi taklet de store opplevelser på, rystelsene, livserfaringene, måten vi bygger, begriper og balanserer tilværelsen på. Sterke historier, med tykk relevans i ethvert menneske. Spesielt det vi legger vekk, fordi det var for tungt, ubehagelig eller vanskelig, all gørra nederst i bøtta av levd liv vi står og vagler på. Du vet: Livskiten.

Historiene er av det slaget man skulle ønske å dele med naboen, men som blir liggende fordi ingen arena egner seg. «Diggings»’ ambisjon synes flerfoldig, til og med et sosialfilosofisk oppoverspark til facebook, om man så vil.

Anne Katrine Haugen har ideen og konseptet. Søster Liv Hanne har produksjon og veiledning. Danserne Jenny Maria Svensson, Jordi Cortes Molina, Gerd Kaisa Vorren og Alexander Aarø integrerer publikum i leker og utfordringer, som performancekunst gjerne har for vane. Noe av det publikum får være med på har risikofaktor, annet har helt klart attenårsgrense. God performancekunst skal gjerne rive i stykker noen småting i publikums oppfatninger. Det tror jeg ganske sikkert denne forestillingen er i stand til, og da er jo verden bittelitt forandret når applausen har lagt seg.

(Anmeldelsen er basert på generalprøve med publikum. Red. anm.)

Sterke dansere: I en noe uthalt koreografi leverer Jordi Cortes Molina og Gerd Kaisa Vorren stram dans. Foto: Knut Godoe