Husker du den følelsen da du var liten og så en film som fikk deg til å tro at du var en av rollefigurene? Som fikk deg til å tro at du var uovervinnelig? I likhet med rollefigurene på lerretet var også du kjempesterk, tøff og kul? «Avengers: Infinty War» er en slik film.

I beskrivelser av superheltfilmer er det lett å ta i bruk altfor mange klisjeer, vel, det skjer her også.

Det som er så unikt med akkurat denne, til sammenligning med flere andre filmer i samme sjanger er at denne filmen har glimt i øyet (der kom klisjeen). Forgjengeren «Avengers: age of ultron», eller elendige «Suicide squad» er eksempler på det motsatte.

Den innehar rett og slett sjel, i likhet med en av de seks «uendligehetssteiner» (akkurat dette er bedre på engelsk: «infinty stones»).

Marvels filmunivers, slik vi kjenner det i dag, har siden den første «Iron Man»-filmen kom i 2008 laget 18 filmer og 15 TV-serier om deres mange «superhelter». I «Avengers: Infinity War», møter nesten alle sammen hverandre.

Hvor mange superhelter som faktisk dukker opp klarer jeg ikke å telle, men her finner du blant annet «Guardian of the Galaxy»-gjengen», Iron Man (Robert Downey Jr), Captain America (Chris Evans), Spider-Man (Tom Holland), Black Panther (Chadwick Boseman) og Black Widow (Scarlett Johansson).

«Blodfansen» vil kanskje ikke kalle flere av disse superhelter, men nuvel. Jeg gjør det.

Fortellingen som ligger til grunne er av en mer kompleks karakter, noe som det ofte blir når handlingen spres over mange, lange filmer.

Jeg prøver derfor å fatte meg i korthet: Vi møter slemmefar Thanos (Josh Brolin), fra det ytre rom. Han vil, i likhet med «hevnerne», også redde universet (det gjelder alle planeter, inkludert jorden). Thanos metode er derimot litt uortodoks.

Han mener at man må drepe halvparten av universets befolkning. Kun da vil kriger avsluttes, hungersnøder forsvinne og verden blir et bedre sted.

For å kunne gjøre dette trenger han alle disse nevnte uendlighetssteinene. De representerer hvert sitt aspekt av universet: tid, rom, sinn, makt, virkelighet og sjel.

Avengers og deres samarbeidspartnere jobber hele denne filmen for å forhindre at Thanos får disse steinene.

Selv om plottet i seg selv kan virke litt uangripelig, og ekstra komplekst – muligens for å kunne holde liv i franchisen lengre – funker det. Det kan de takke de enkelte rollefigurene og deres samspill seg imellom. Akkurat dette er hva som gjør denne filmen så bra som den er.

Marvel-figurene har en egen evne, i motsetning til DC-comics (Batman, Superman etc.), til å ikke ta seg selv så høytidelig. De leker med referanser som har med seg selv å gjøre, og prøver ikke å få oss til å tro at dette har noe som helst med virkeligheten å gjøre, her spiller de i en superheltfilm, uten å legge skjul på det.

Selv om disse folkene er mer virkelig enn mange andre rollefigurer i actionfilmer. De har sine feil, humor, nerver, frykt og glede. I tillegg er de kule, man har lyst til å gå og ta en pils med Hulken og en snakkende vaskebjørn, som kanskje er nåtidens følelse av den man hadde som barn.

Barn vil være dem, voksne vil være med dem.