Helt på slutten av forestillinga Prisen, uttrykker Esther Franz- og ypperlig spilt av Iren Reppen- sine drømmer. Hun står i sin søte rosa drakt og henvender seg direkte og på en følelsesladd måte til publikum. Hun forteller om da hun var 19 år og så for seg et liv sammen med en fremgangsrik lege. Hun så også for seg to brødre som var venner. Slik ble det ikke. For det er dette som er kjernen i Prisen: Det handler om hvordan livet ble i forhold til de valg som ble tatt, og den prisen man betaler for dem. Riksteatrets stjernelag skuffet ikke. Deres fortolkning av Arthur Millers skuespill fra 1968 får oss til å se oss selv og tenke på eget liv: Hvorfor har det blitt slik det har blitt?
Arthur Miller (1915–2005) er en av Amerikas største skuespillforfattere. Interessen rundt stykkene hans har vært og er fremdeles stor. En handelsreisendes død (1949) betraktes som hovedverket hans, mens Prisen regnes av mange som det mest kjente fra 1960-tallet. Her, som i flere av bøkene hans, er det konflikten mellom to brødre og deres forhold til faren som står i fokus.
Vi befinner oss i loftsetasjen i et murhus på Manhattan. Brødrene Victor og Walter Franz, overbevisende spilt av henholdsvis Kim Haugen og Per Frisch, har ikke sett hverandre på 16 år. De møtes altså nå i deres avdøde fars loftsleilighet. De gamle møblene som er her, skal selges, og bygget skal rives. Brødrene lever to vidt forskjellige liv: Walter er en velstående og fremgangsrik kirurg og vitenskapsmann. Han realiserte seg selv, tok en lang utdannelse og gjorde karriere. Victor derimot, til tross for at han hadde de beste forutsetningene, droppet college etter et par år og ble politimann. Dette fordi han ofret seg og tok seg av deres far som ble slått konkurs i 1929. Til denne leiligheten kommer det også en jødisk antikvitetshandler, Gregory Solomon på nesten 90 år – spilt av Helge Jordal-, som skal prissette og kjøpe møblene. Victors kone Esther er her; smilende og sjarmerende, men tiltaksløs på egne vegne. Det er Victor hun anklager for at han ikke gjør nok og at han ikke aksepterer Walters bønn om vennskap. Etter hvert utvikler det seg til en verbal fektekamp mellom Victor og Walter. Mye bitterhet ligger til grunn, og fortidens handlinger, fortielser og fornektelser blir dratt fram. De konfronterer hverandre med hva de sa, gjorde og hvorfor, men de forsones ikke; til tross for Walters tilbud til Victor om både jobb og penger.
Det er dette grepet, at fortiden bringes fram og avsløres i nåtiden, som blant annet viser Millers påvirkning av Henrik Ibsen. Victor og Walters liv nå må altså sees i forhold til valg de gjorde i fortida. De må med andre ord forsone seg med konsekvensene av de veivalg de tok i fortida. Begge har betalt sin pris for sine handlinger: Walter er skilt, har mistet kontakten med sine barn og har hatt et nervøst sammenbrudd, mens Victor forsaket en akademisk karriere og et liv i velstand. Alt dette blir fortalt i dialogen mellom brødrene. Mimikk og kroppsspråk er tydelig, ekte og proft hos både Haugen og Frish, og vi sympatiserer med begge rollefigurer.
Det kommer fram at Victor visste at faren deres hadde noe penger i banken. Likevel valgte han å ta seg av ham, både av kjærlighet og moralsk ansvar. Dette fordi han ikke ønsket at « […] han (faren) skulle havne på plenen i parken». Det ibsenske slektskapet viser seg også i oppgjøret mellom brødrene og deres behov for både å fortelle og høre sannheten. Hvem av dem som representerer sannheten, er imidlertid uklart. Med mer og mer temperament, slenger de stadig flere beskyldninger mot hverandre. Scenograf John-Kristians Alsaker har gjort et virkningsfullt valg med å tildekke de fleste møblene, som kanskje kan symbolisere alt som skjules.
Dessverre er ikke kvinners oppofrelser på 60-tallet og ellers i fokus i Prisen, men vi møter to kvinneskjebner her. Den ene er den avdøde moren til Victor og Walter, symbolisert med harpen på scenen. Hun ga avkall på og ofret en musikkarriere til fordel for ekteskapet. Den andre er Esther, som altså er misfornøyd med hvordan livet hennes har blitt. Regissør Kjetil Bang-Hansens løfter henne fram. Hans grep med blant annet å la Esther holde en liten monolog på slutten av stykket, er godt. På denne måten får vi tydeligere vite at hennes tanker om suksess i livet, går via mannen og hans posisjon. Både moren og Esthers liv minner om Victors selvoppofrelse.
Slik jeg ser det, representerer verken kvinnene, Victor eller Walter den riktige måten å leve på. Veien å gå er ikke enten selvrealisering eller å være et sosialt menneske og ta ansvar for andre. Det er heller ikke selvoppofrelse. Hver og en av oss er selv ansvarlig for egne valg, og vår skjebne er avhengig av vår karakter. Solomon er den med egenskaper som vi alle burde se etter. Han er en overlever, elsker å arbeide og ser lyst på livet. Datteren hans tok selvmord, han har også opplevd å bli slått konkurs noen ganger, men i motsetning til brødrenes far, ga han aldri opp. Helge Jordal iscenesetter Solomon på en fantastisk måte: som en lun og livsklok mann med mye humor. Avslutningsscenen er Solomons: Han svinger seg med dansesteg til latterplata. Slik får han det siste og viktigste ordet.
Terningkast 5 til Riksteatret; først og fremst p.g.a skuespillerprestasjonene. Den som imidlertid skinner mest på scenen er Iren Reppen, og det er ikke bare på grunn av den rosa yndige drakten. Det er fordi hun helt og holdent fyller rollen som den lettlivede og oppmuntrende konen som samtidig bærer på en lengsel etter noe mer. Et lite minus til at forestillinga, som tross alt foregår i 1968, kunne i enda større grad hatt spor fra denne tida- eller vært om,- og gjenskapt med 2018 perspektiv.
