Det startet så direkte og brutalt. Rett på hard elektronika og forvrengt cellospill, med fiffige vendinger, nydelige rytmebrudd og melodiløp fra celloen som på sitt finurlige vis sto som støpt til elektronikaen. Men så var det da de beste folkene på henholdsvis spinnvill elektronika og cello som var satt sammen på møterommet – for å la seg inspirere og stimulere til samarbeid.
Captain Credible, elektronikaartisten født i Newcastle men som har bodd i Norge stort sett hele sitt liv er en mester på energisk og eklektisk elektronika, ofte ispedd selvironi og humor.
Svante Henryson er cellisten, komponisten og verdensmannen som er aktiv innen jazz, klassisk musikk og hardrock. og nå også elektronika.
Legg til danseren og koreografen Elle Sofie Henriksen og hennes faste danser, Marianne Kjærsund, så har du en kvartett det lukter svidd av, selv om de aldri har jobbet sammen før.
Samiske sølvtråder
Utgangspunktet for kveldens konsert var Svante Henrysons dypdykk i Nils-Aslak Valkeapääs poesi. Med utgangspunkt i «Kildens Sølvtråder» var det satt sammen en forestilling/performance mer enn en konsert. For det visuelle fikk mye oppmerksomhet denne kvelden. Kanskje litt vel mye etter min smak, med hyppige videoklipp og livemiksing på bakveggen så det tidvis var vanskelig å bestemme seg for hva man skulle følge med på.
Maika
For det som skjedde på scenen var sterkt nok til stort sett å stå alene, der alle aktørene var kappekledde i sølvglinsende tøy; nesten så at tankene gikk til «Maika, jenta fra verdensrommet». For dette var smått absurd, lekent, glitrende musikalsk ispedd en dose galskap, mye humor og sci-fi i lange baner – med varme og omsorg for Valkeapääs tekster.
Grenseløst
Det er herlig å se slike musikalske kapasiteter utfolde seg slik, grenseoverskridende og vakkert. Danserne leste små diktutdrag og skapte et ekstra visuelt element. Stemmene var tidvis forvrengte, Captain Credible utfoldet seg med lys og egenlagde instrumenter, og varierte lydbildet sammen med Henryson fra knallhard eksperimentell elektronika til det vare, med tydelige klassiske trekk. Musikalsk er dette helt på topp. Men for helheten burde lokalet vært bedre utnyttet, og lyset bedre – slik at man fikk en bedre totalopplevelse. Og så var det dette med at det visuelle kjempet mot hverandre. La oss håpe at dette samarbeidet fortsetter, og at de siste brikkene faller på plass. Da blir dette uslåelig – en skikkelig verdde session.