Festspillene har tatt sjansen på å sette opp en performance som åpningsforestilling. Det viste seg ikke å være helt risikofritt.
Forestillingen er skapt av det internasjonale performance/ installasjon/opera-laboratoriet «Hotel Pro Forma» og Latvias radiokor.
Regissør Kirsten Dehlholm, komponistene Andy Stott & Krists Auznieks, dirigent Kaspars Putinis og tekstforfatter Sigurjón Birgir Sigurðsson har dannet et helstøpt, absurd og sterkt visuelt konsept som utfordrer tanken på om hva neo [nye] arktisk kan bli dersom vi ikke makter å stoppe forsøplingen av havet vi ser i dag.
Visuelt spill
Det bølgende plasthavet inntar oss umiddelbart når vi titter inn i scenerommet. Vi suges inn i fiksjonen i spillet om klima & Arktis.
Det hele skapes visuelt av filmatiske og animerte objekter. Det er disse objekter som omdannes til forestillingens egentlige subjekter når "skuespillerne” (koristene) på scenen reduseres til stilistiske oppstillede syngende objekter. På denne måten blir det økosofiske univers skapt.
Vi som publikum utfordres gjennom 12 scener. Scener som problematiser omdanningen, nedsmeltingen, forsøplingen og utarmingen av arktiske strøk.
Dramatikk
Vi er med på en reise der vi flyr fra scenebilde til scenebilde. Relativt monotont, men med noen godt gjennomtenkte dramaturgiske brudd - som dessverre kom litt for sent.
Men det hele er svært interessant - lenge. Så det er ingen tvil om at forestillingen åpner opp et tolkningsunivers for publikum. For strømmen av estetiske inntrykk kan finne en individuell klangbunn hos den enkelte betrakter – eller ikke...
Det er ikke tvil om at dette er en svært utfordrende forestilling for publikum. Dette er derfor en av de forestillingene man kanskje bør ha forberedt seg på. Kommer man uvitende og vil ha en lystig og flott forestilling som setter i gang festspillene med et festfyrverkeri, har man gått feil. Så det er et modig grep av festivalsjefen som står som et "statement" for og med den arktiske kunsten.
Musikk i toppklasse
Det latviske radiokoret et av de beste, og det beviste det her. Teknisk er det brilliant. Stemmene og musikken flyter fantastisk godt i lag, og skaper en helhet man sjelden hører. Dette er ny musikk av høy klasse, og rett og slett fantastisk å høre på så høyt nivå. Det er krevende å få til – og krever mye av publikum.
Krevende
Festspillene antydet på forhånd at dette var en svært krevende teknisk forestilling. Det tviler vi ikke på. Bildene var presentert på en tre dimensjon måte vi knapt nok har sett tidligere i nord, og ikke i Storsalen. Grafikken spilte opp mot et gigantisk hvitt bølgende og luftig bakteppe som også ”levde" gjennom forestilling som et eget visuelt element. Strålende og vakkert skapt og utført.
Kunsten som endringsagent
Vi vet at Stillehavets store søppelfelt strekker seg fra kysten av Amerika og helt til Asia. Det holdes sammen av havstrømmene. Det roterer i en stor sirkel som går ned mot ekvator og så mot nord - mot Arktis. Og her får det ikke flyte forbi festspilldirektør Mari Utsi ustraffet. For hun tar tak, hun retter blikket mot fremtiden og gir sitt publikum «NeoArtic». Hvordan vi så tar imot denne forestillingen, ja det er opp til oss. Forestillingen fremstår som en bølge som skyller inn over oss, og ikke gir oss fred.