Det er ikke mye to små barnehender kan bære med seg når krigen innhenter deg, og du må forlate alt du eier og har. Barnesinnet derimot har ikke slike begrensninger. Med minner om lukt, lyd, smak og ikke minst følelser, kan bagasjen din fra fortida bli betydelig.
Ut fra sin bestefars opplevelser i Finnmark tidlig på 40-tallet, har danser og koreograf Simone Grøtte fra Lakselv laget en forestilling om andre verdenskrig i vår landsdel. En historie som altfor ofte er blitt fortalt med sørnorsk selvsikkerhet og ignoranse for det som skjedde nord i landet. Der alt ble brent, og der bombenedslag og flyalarmer var noe befolkninga faktisk måtte forholde seg til på jevnlig basis helt fram til krigens slutt.
Tankevekkende og rørende
Med publikum pakket tett i tett langs tre av veggene i kulturhusets lillesal, og mens fem dansere beveger seg søkende i det dystert lyssatte rommet, utfordres vi med følgende utsagn fra Grøttes bestefar: Fortid er fortid, behøver vi den? I fortsettelsen av dette, og i løpet av den neste timen blir vi utsatt for historiefortelling på sitt aller, aller beste, hvor lyd, musikk og bevegelse smelter sammen til en tankevekkende og dypt rørende forestilling.
Tidsviter
En viktig del av opplevelsen er lydopptakene av tidsvitnene fra krigen, der de deler bruddstykker av sin historie, hvor nedbrenning, tvangsevakuering, flyalarmer og panikk er viktige ingredienser. Opplevelsene var ikke utelukkende negative. Fortellingene om samhold, latter og foreldre som beskyttet ungene fra krigens aller dystreste sider balanserer opplevelsen og vekker undring. Sterk opplevelse
Innimellom tidsvitnene overtar danserne. Den fysiske tolkningen av fortvilelse, redsel og utholdenhet, lydlagt av Hermann Rundberg, blir i sannhet en sterk opplevelse. Enkle, men effektfulle rekvisitter bidro også til historien. Kaffeboksen som sannsynligvis sto tom under mesteparten av krigen. Radioen som ble beslaglagt av tyskerne. Fotoalbum fulle av minner som kanskje, kanskje ikke overlevde krigen. Drømmen om ei hodepute av dun. Førstehjelpsskrinet som aldri kunne være langt unna.
Nødvendig historiefortelling
Tilbake til spørsmålet om fortida. Det skulle være unødvendig å si at vi behøver den. Vi trenger å huske fortida, sånn at vi kan ta lærdom av den. Vi trenger også kunstnere som Simone Grøtte. Kunstnere som tar fortida på alvor, og som forteller vår landsdels historie, spesielt i ei tid hvor tidsvitnene snart er borte, og hvor det fremdeles er lengre fra sør til nord enn omvendt.