– Jeg velger å tro at min musikkinteresse er noe jeg har snublet over på egenhånd, sier han.

Fredag 10. mars entrer Inge Bremnes og hans band scenen i Lillesalen i Harstad.

Bremnes deltok i sin ungdom i flere lokalmønstringer i UKM, og i fylkesmønstringer.

– Dette betydde veldig mye. Det var nok det som la grunnlaget for min musikalske karriere. Før dette hadde jeg bare vært en rar fyr som satt i gangene og spilte gitar. På fylkesmønstringene fikk jeg møte likesinnede som hadde de samme interessene som jeg, og opptre med de profesjonelle rammene. Det var stor forskjell fra Kvæfjord, som er et lite sted der bestekameraten min i oppveksten bodde nesten halvannen mil fra der jeg bodde.

– Hva opptrådte du med i UKM?

– I flere settinger. Alene med egne låter, men også sammen med andre. Jeg har mange gode minner fra den tiden. UKM er en fin og viktig arena for unge mennesker som er interessert i musikk.

Hovedinstrument

– Det er gitar som er ditt hovedinstrument?

– I begynnelsen var den det. Jeg vokste opp i et hjem der det var lett tilgang på flere instrumenter. Det gikk en stund før jeg skjønte at dette ikke var vanlig i alle hjem. Først skulle jeg gjøre karriere som gitarist, men egentlig har vokal alltid vært mitt hovedinstrument. Jeg er blitt fortalt at jeg har sunget siden jeg var en neve stor.

– Foretrekker du å skrive låttekstene på norsk eller engelsk?

– Begge deler. Akkurat nå er jeg der at jeg vil gi ut album med bare norske tekster, men dette kan fort forandre seg. Kanskje blir det neste engelskspråklig.

Tekstene Inge Bremnes skriver er like viktig for ham som komposisjonene han underbygger dem med.

– Hvordan har støtten til ditt yrkesvalg vært fra dine foreldre?

– De har alltid støttet meg i dette, også da jeg hadde bestemt meg for å bli arkeolog.

– Og når du skulle bli musiker. Fikk du noen råd der?

– Da min far forsto at det bar den veien med meg sa han: «Ikke begynn med musikk hvis du ikke absolutt må gjøre det!».

– Det er jo et råd som også kan tolkes som en frarådning?

– Ja, og jeg er fullstending klar over at det kan være både tøft og slitsomt å drive med musikk. Men det er det jeg ønsker å gjøre mer enn alt annet. Om jeg blir rik av det er en annen sak, men det viktigste er uansett at man jobber med det man ønsker å jobbe med. Men jeg har gjort mitt valg, og håper at det går såpass bra at musikk kan bli mitt levebrød.

Arvelig belastet

Inge Bremnes tilbakeviser at grunnen til at han har valgt å bli artist og musiker er at han er arvelig belastet.

– Jeg velger å tro at min musikkinteresse er noe jeg har snublet over på egenhånd, sier han.

– Men at du både har en far, en søster, en tante og en onkel som er musikere må vel ha hatt en viss betydning?

– Jeg vet ikke, kanskje det var noe i drikkevannet, spøker Bremnes, og sikter trolig  til vanntilførselen i barndomshjemmet sitt.

– Din tante Kari Bremnes, for å ta henne som et eksempel, opplever en stadig stigende populæritetskurve. Hvilken tanker gjør du deg om det?

– Jeg er selvsagt glad på hennes vegne. Jeg synes at både hun, Lars og min far skriver gode låter. Men de gjør ting på sin måte, jeg gjør ting på min måte.

Band

Når Inge Bremnes opptrer på turne i Harstad og regionen, har han med seg et band på instrumentene gitar, bass, trommer og tangenter.

– Dette er gutter som jeg har spilt sammen med hele tiden.  De medvirker på debutalbumet mitt og har vært med turneene jeg har hatt både her til lands og i utlandet.

– Kan de som går på konsertene dine gjenkjenne deg som en Bremnes?

– Det har jeg aldri tenkt på, men jeg håper og tror at de som går på konsertene mine gjør det for å høre den musikken jeg lager.