Mer enn 300 dansere hadde på forhånd inngått en kontrakt med sitt publikum om å danse frem drømmer på kulturhusets storscene denne helgen. Og drømmer ble det. I rikt monn.
Premieren fant sted fredag kveld, og det spilles ytterligere en forestilling lørdag.
Jubileum
I likhet med Harstad kulturhus feirer også kulturskolen et jubileum i år. Det er nemlig 25 år siden skolen begynte å sette opp forestillinger i Storsalen annethvert år. I løpet av et kvart århundre er det altså ikke så rent få unge harstadværinger som har fått oppfylt en drøm på akkurat denne scenen. Med dette som bakteppe, kunne årets forestilling simpelt hen ikke fått en bedre og mer treffsikker tittel: «The Dreaming Room» - Drømmerommet.
Innfridde
Vi har ennå friskt i minne storsatsingen «Trollmannen fra Oz» for to år siden. Vi vurderte den til å være magi på sitt vakreste, så det var med høye forventninger vi åpnet alle sanser på vid vegg - for å ta innover oss drømmer formidlet fra de skrå bredder fredag kveld.
Og bare for å servere konklusjonen med en gang. Kulturskolens elever og lærekrefter innfrir. Så det holder. Detaljnivået er imponerende i koreografi og scenografi, og presisjon og formidlingsevne er rett ut sagt dritbra. For ikke å snakke om sjarmerende. Den halvannen time lange forstillingen er så gjennomført og så komplett at den ikke etterlater den minste tvil: Her ligger det nitidig petimeterarbeid bak. Det er faktisk på et nivå som gjør at man som tilskuer må minne seg selv om at det tross alt er amatører som utfolder seg der fremme. Unge sådan.
Å skulle formidle drømmer er i seg selv et ambisiøst prosjekt. Å gjøre det gjennom dans er hårete. Men det funker, og vi kjenner trinn i alle varianter danse seg over store deler av vårt følelsesregister. «The Dreaming Room» er kanskje ikke genialt, men svært tett opptil.