Har et jazzorkester noe på en samtidsmusikkfestival å gjøre? Eller David Bowies musikk for den saks skyld? Hvor går forresten skillet mellom samtidsmusikk og jazz? Med disse spørsmålene langt framme i pannebrasken, gikk jeg på konsert i Harstad kino lørdag kveld, da ILIOS-festivalen inviterte til konsert med Trondheim Jazzorkester.

Ny leder

Trondheim Jazzorkester har sitt ankerfeste i Midt-Norsk Jazzsenter, og har etablert seg som ett av de ledende, større jazzensemblene i landet. Ulike musikere benyttes til de ulike prosjektene, og de engasjerer utøvere i det absolutte toppsjiktet fra Norges solide jazzmiljø. Ensemblet har sikret seg brønnøyværingen og kontrabassisten Ole Morten Vågan som ny kunstnerisk leder, og dette var hans debut i den rollen. Musikken som ble fremført kom også fra hans hånd, enten som egne komposisjoner eller reorkestreringer av noen av giganten David Bowies mest kjente sanger.

Kompromissløst

Med Vågan helt i front leverte de 13 musikerne musikk av det kompromissløse slaget. Klangflater ble avløst av drivende groove, og musikerne lot ikke sjansen gå fra seg når musikken ga rom for koring. Hvem trenger forresten fuzzgitar når saksofonisten får sving på barytonsaksen? Vågans håndtering av kontrabassen er av det energirike slaget, og det kommer også til uttrykk i hans arrangementer. Rytmisk intrikate sekvenser etterfulgte hverandre som perler på en snor, og under dette sørget to trommiser for et stadig påfyll av energi gjennom detaljrikt spill. Vokalistens rolle er utradisjonell. Som oftest ble stemmen brukt uten tekst, mer likt blåseinstrumentenes rolle i ensemblet. Kirsti Huke håndterte den rollen med overbevisning.

Åpent sinn

For hardcore David Bowie-fans med ortodoks tilnærming til legendens sanger, var nok ikke dette den optimale konsertopplevelsen. Bowies temaer er til dels bare fragmentarisk til stede i Vågans reorkestreringer. For oss andre ble det en interessant og inspirerende musikkopplevelse. Spesielt dersom man evnet å stille med åpent sinn og la være å plassere musikken i fastlåste kategorier, men heller la seg fascinere av tonespråk med særpreg og solide musikalske prestasjoner. Jazz og Bowie hører definitivt hjemme på samtidsfestival, spesielt når det presenteres på dette viset. Hvor skillet mellom samtidsmusikk og jazz går, er i denne sammenhengen helt uvesentlig.

IMPONERTE: Både Fredrik Ljungkvist og Kirsti Huke leverte strålende soloprestasjoner på henholdsvis saks og vokal. Foto: Inga Helene Juul