Historien om Nord-Norge har opp gjennom årene som regel blitt fortalt utenfra. Gjerne av østlendinger med forutinntatte holdninger og mangelfulle kunnskaper om det som egentlig har skjedd i landsdelen. Fredag kveld kunne imidlertid Harstad Kulturhus invitere til en urpremiere, hvor utøvere med sterk tilhørighet til Harstad hadde gjort et mørkt kapittel i vår egen historie til sitt.
Ungt og erfarent
Tre unge musikere hadde kakket seg på lag med tre ringrever innen nordnorsk kulturliv og tatt for seg skjebnen til Johanne Nielsdatter, den siste kvinnen i Norge som ble brent på bål for hekseri. Sanger Stine Mari Langstrand, pianist Monica Munkvold Døsen og cellist Ingeborg Skomedal Torvanger har alle trådt sine barnesko i Harstad. Sammen med tekstforfatter Ola Bremnes, komponist Arne Dagsvik og sanger og forteller Ketil Hugaas (fra Sulitjelma), presenterte de historien om Johanne, som ble flammenes rov til tvungen allmen beskuelse i Kvæfjord i 1695, på gripende vis helt fra første dystre akkord.
Kirkas makt
Det er en lite ærerik epoke av fortida vi ble presentert for i forestillingen. Kirken satt med all makt, naturvitenskapen hadde ennå ikke fått fotfeste, og dermed kunne de geistlige definere hvem som hadde skylda for alle ulykker og tragedier som rammet befolkninga. Det gikk faktisk så langt at de som styrte var pålagt å skaffe fram hekser, for ikke å miste privilegier og makt. Mye av papirarbeidet som burde vært tilstede i en straffeprosess som denne, mangler, og dermed har forestillingsmakerne stått fritt i å fabulere seg fram til hva som ledet fram til rettssak og dødsdom.
Solide prestasjoner
Teksten holdt sedvanlig høy Bremnes-standard, mens den godt tilpassede musikken bevegde seg i et vise- og musikallandskap som ga assosiasjoner til både Sound of Music og Kurt Weill. Til og med litt Grieg kunne jeg ane. Stine Mari Langstrand bar mesteparten av forestillingen med overbevisning på sine skuldre. Hun ble godt hjulpet av Ketil Hugaas, som tolket flere roller i tillegg til å være forteller. Monica Munkvold Døsen og Ingeborg Skomedal Torvanger trådte også til i små roller. Begge de sistnevnte leverte solide musikalske prestasjoner, blant annet fikk Torvangers demoniske cellosolo med rette presten til å vende seg til Gud i sin fortvilelse. Innimellom de dystre anklagene fikk vi lyse naturskildringer, et muntert møte med en svensk handelsreisende (Hugaas), og en fornøyelig svartebokscene, hvor Langstrand fikk vist at hun evner å være komisk på scenen når det trengs.
Til ettertanke
Utmerket lyssetting og enkel, men effektfull scenografi skapte god visuell ramme. Når flammene slår opp rundt Langstrand mot slutten, kan man ikke la være å gripes av den tragiske skjebnen som rammet den unge kvinnen og mange av hennes medsøstre på 1600-tallet. Samtidig sender det tankene til de deler av verden hvor offentlige henrettelser, uten de lov- og rettsprinsipper som vi moderne mennesker anser som åpenbare, fortsatt praktiseres. Når historiefortelling greier både å framstille fortida, men også minne deg på nåtida, er den for meg å anse som vellykket.
