Volden skjedde for fem år siden, men sårene er fremdeles åpne. Hos noen blør de ennå.

Kan man da lage kunst av 22. juli? Er dette tabu?

Slik var noen av spørsmålene som ble stilt under prosjektet Artlab #24 som ble avsluttet i Harstad torsdag kveld i øverste etasje av Thon hotell.

Det er der vi er nå. Resultatet fra kunstlaboratoriet sitter vi med i hendene: En tekstsamling fra ni forfattere og skribenter. Ordene fra mennesker som Ari Behn og Åsne Seierstad er gjort om til replikker.

22 personer skal fremføre dem, også de to nevnte forfatterne. Sammen med foreldre, skuespillere, innvandrere, ungdommer, politikere. Vi sitter alle, også publikum, samlet i ring. Det føles rett. Alle ble forandret 22. juli.

Ulidelig

Hvis noen sa at de visste hvordan denne kvelden skulle bli, er de løgnere. Selv de 22 som skal lese har ikke gjort noen prøver. Det antydes at vi vil bruke omtrent en time på lesingen før det blir paneldebatt.

Det tar 1 timer og 45 minutter. Det blir ingen debatt.

STERKT: 9 tekster ble smeltet sammen til ett og gjort om til replikker som ble lest opp av 22 personer.

Men vi hopper for fort fram. Laborantene har hatt en umulig oppgave. Dette kunne egentlig ikke gå. For hvordan setter du sammen ni tekster til noe som leses og forstås? Utdrag fra rettssaken, fra SMS-meldinger, essayer.

Svaret er at vi ikke kan forstå. Ikke egentlig. Men vi kan føle, bearbeide og lytte til hverandre.

Vi sitter i sirkel og hører på en forestilling. Er dette egentlig en terapigruppe?

Frykten

Flere karakterer går igjen i teksten. Ungdommene fra Troms, for eksempel. Mammaen som sier farvel for siste gang. Sønnen som aldri skal spise bursdagskaken hun har i fryseren.

Vi får høre om han som får litt av hjernen sin på feil side av hodeskallen. Hun som venter på å dø på Utøya.

Ordene som beskriver det som skjedde på Utøya er egentlig ikke til å tåle, men vi gjør det likevel.

Nesten like ille er det å høre Breiviks egne ord og rettferdiggjøring.

Hendelsesforløpet smelter sammen med tolkningene, debatten i etterkant og forvirringen.

Og så frykten. Hva har skjedd med oss? Hvordan lot vi det skje?

Det tar aldri slutt. Folk kjenner etter på bunken med ark. Skulle dette ikke være over snart? La oss slippe.

Ingen klapper når siste ord er sagt.

– Breivik har vunnet. Jeg er mer redd i dag enn før 22. juli, sier en innvandrer i salen.