«Festivalprofil Benjamin Mørk er en av landets mest spennende og nyskapende musikere» skriver Festspillene i programmet om torsdagens Nordic Hall-konsert. «Både innen elektronisk og akustisk musikk». Hva får en festival til å skrive slikt mon tro, i all den tid komposisjonene minnet om eksamensoppgaver fra en videregående skole.

Mørk viste heller ikke én gang hvorvidt han kan spille piano eller ikke. Men det skal han ha: elektronika- strekkene var stimulerende. De fineste tingene kom i loopene. Og, han ville over scenekanten. Disse var de to mest spennende momentene ved torsdagens konsert, i tillegg til et tiltalende scenerom og en utrolig delikat lyd. (bandet ville forresten ikke over scenekanten, men jeg lurer på om de overhodet hadde fått lov).

Sidemannen satt og ventet på noe annet enn ”gå og løpenoter”.

Richard Clayderman kom inn i det økende tomrommet i hodet mitt, men jeg jaget han ut. Jeg tenkte på besjeling av noe dødt. På estetisering av materiale uten kjerne, og så plutselig fikk jeg inn en ny tanke om melk. Jeg tenkte på melk og hvite tangenter. Mørk spilte mest på hvite tangenter. Jeg tenkte på pasteurisert melk, på halvveis steril melk. På råmelk. På at alt det morsomme nok ligger i bakterier. På varmebehandling. På eksplosiv oppvarming. På alt det gode man kan lage av råmelk fra Senja, på mozzarella, på gomme, på oster. Til og med hvitt kan behandles med fantasi, Mørk. Gå tilbake til råmelk.

Men den største gåten er: konsert etter konsert presenterer disse Festspillene fettfrie, næringsfattige eller uferdige produkt. Jeg finner en fellesnevner i nesten alt jeg har hørt av musikk denne festivalen, og det er ordet TROMSØ. Hva skjer i Tromsø? Hvem er rådgiverne? Når er en artist klar for en scene? Hvem er publikum som dyrker uferdige band? Som lar bandene slippe ut av øvingsrommet ett år for tidlig? Kritisk sans er viktig. Produktfinish blir levert på uferdige prosjekter, prosjekt som burde stått på øvingsrommet i minst et år til. Hallo Tromsø, den melkehvite keiseren ER naken. Agy blir sinnsvakt mye bedre av sitte et år til på øvingsrommet. Noen må holde henne der. Noen må si til Mørk at han må jobbe med det svarte, at han må jobbe enda mer med det hvite. Noen må ta vare på talentene deres.

Jeg ser i intervju at Mørk ikke trodde sine egne øyne da han fikk mail med invitasjon fra Festspillene, men jeg satt og ikke trodde mine egne ører. Hva skal gjelde?