Skog Erlandsen delte historier og konkurransebilder fra sin hobby som ekstremsportutøver. Han fortalte om rike møter med seg selv og naturen disse konkurransene foregår i, og avspilte i etterkant sin jazzmusikalske beskrivelse av den opplevelsen han hadde hatt underveis i noen av disse konkurransene.

LES ALT OM FESTSPILLENE HER

Musikken hans minnet om reklamemusikk, og da rangerer jeg ikke ulike sjanger i verdighet. Det handler mer om kvaliteten i møtet mellom bilde og musikk. Der kunstmusikken ønsker å bevege i en eller annen retning i møtet med bildet, tenker jeg reklamemusikken søker å påvirke en gitt emosjon i den hensikt å få oss til å kjøpe.

Mengden av denne typen musikk får meg til å tenke på kitsch som begrep. Og apropos kitsch: Odd Nerdrum KAN male, og apropos begrep: Karl Erik Harr er en illustratør men ingen kunstner, mens Oscar Bodøgaard virkelig var en kunstner. Håkon W. Skog Erlandsen KAN spille. Men det er uvant å få slikt servert på en konsertscene. Samtidig som det var ”ballsy” å gjøre det. Til bilder som ligner en sportsfotografs. Med reklameskilt og logoer på opptil flere av dem.

Han takket etter hvert uti solokonserten sin nylig avdøde bestemor for å ha gitt han livstesen ”du klare alt”, og vi forsto først da tydelig at det verken var sportsutstyr, turistforeningsturer eller noe annet som skulle selges. Håkon fortalte uredd og uten filter at han nå peiser på, og lever det livet han vil leve. Foredraget hans tirsdag sto til terningkast seks. Han hadde humor og selv-ironmani, hans saxspill sto til en firer, mens hans evne til å lage flere dimensjoner ut av møtet mellom film og musikk sto til en toer.

Jeg tror innsalget rett og slett bare handler om den muligheten livet gir han - og oss. Han gir oss bestemors råd før siste låta. ”Dokker klare alt”, sier han.

Dette var interessant, virkelig, men mest på et psykologisk plan. Om the right altitude gir slik attitude og så høye blodverdier, holder jeg meg ved sjøen noen år til.