Grytidlig på morgenen i september 2014 kom politiet til Borkenes hvor de tok med seg hele familien Aigbovia. Mor og fire barn ble sendt ut av landet. Igjen satt barn og lærere og gråt på skolen og en støttegruppe for familien ble opprettet samme dag.

Ankeprosessen førte ikke fram og familien endte opp i Verona i Italia der de bor i dag. Dit dro kunstner Andrea Gjestvang som lørdag åpnet utstillingen Tilbake.

I prosjektet reiste hun til utviste asylsøkere før hun reiste tilbake til Borkenes og der de bodde. Alt ble dokumentert i bilder som nå er utstilt i Galleri NordNorge. Til utstillingen kom også en av personene som er avbildet, Josephine Aigbovia (18) som er i Harstad denne sommeren for å besøke venner og jobbe.

Jublende gjensyn Det var stor glede på Borkenes skole da Josephine Aigbovia overrasket klassen sin med et besøk.

Rart å se seg selv

Da Gjestvang startet prosjektet søkte hun etter familier som var utvist, og fant historien om Aigbovia-familien i avisen.

Josephine sier at det er merkelig å se seg selv på veggene.

– Det er rart, men også fint at folk kan se hvordan det var.

Også hennes bror Richard er i Borkenes for å tilbringe sommeren hjemme. På tur inn i landet ble de intervjuet av UDI.

– Jeg ble litt redd, men vi fikk til slutt komme inn etter å ha svart på en del spørsmål.

Aigbovia sier at hun ikke er enig med at familien måtte ut av landet.

– Man skal ta hensyn til barnas beste, heter det. Vi har sterk tilknytning til Norge etter å ha bodd her i fem år.

Etter sommeren må hun reise ut igjen. Etter at hun er ferdig med videregående skole, skal hun til Norge for å ta høyere utdannelse.

– Jeg vil bli journalist, sier hun.

Mye empati

Kunstner Andrea Gjestvang sier at hun nærmet seg familiene og deres situasjon med empati og mål om å ikke gjøre deres situasjon verre.

Harstad er den eneste byen hun har kommet tilbake til etter å ha jobbet med prosjektet.

– Det er veldig godt. Ellers tar man bilder og drar uten å se stedet igjen.

Før hun dro til stedene asylsøkerne ble utvist fra, tilbrakte hun mye tid med personene hun har portrettert.

– Jeg spurte hvor de var da politiet kom, hva var det siste de så, hvem vennene var og så videre. Dette ble grunnlaget for bildene jeg tok i Norge. De er tatt gjennom mitt blikk, men er basert på deres minner.