Stortinget bestemte i fjor, etter en nasjonal gjennomgang av festivalfinansieringen, at alle festivaler skal behandles likt; det er slutt på at enkelte får spesielle oppgaver fra staten og finansiering deretter.

Dermed er man fra 2017 tilbake der det for festspillene startet i 1965, på Kulturrådets bord.

Dermed kan det være betimelig med en liten repetisjon.

Mot slutten av 60-tallet blomstret landsdelspatriotismen og institusjonsbyggingen i Nord-Norge. I landsdelen mente man at Nord-Norge trengte sine egne kulturinstitusjoner for å ta vare på den regionale kulturarven og utvikle kunst- og kulturlivet. Festspillfedrene kom fram til at de skulle starte et festspill som sørget for at det skjedde noe i Harstad; men kanskje enda viktigere – festivalen også skulle fungere som en møteplass for profesjonelle kunstnere og amatører.

Både fylkeskommunen og Harstad kommune ville være med på finansieringen – og som en av de første festivalene i landet – fikk Festspillene i Nord-Norge støtte fra det nyopprettede kulturrådet; 10.000 kroner og en garanti på 37.500 kroner. Dermed var festivalen en realitet. Selv om det var mye klassisk musikk, korps og kor, var det også teater, litteratur, kunst, arkeologi og tivoli på det første festspill i 1965. Slik har det stort sett vært siden – muligens med litt mindre fokus på arkeologi ...

Gjennom årenes løp har Festspillene vokst til en fast og viktig møteplass og smeltedigel for ideer, kulturuttrykk og organisering. Så godt ble jobben gjort, at i 1995 fikk Festspillene status som knutepunktfestival, som en av de to første festivalene i landet. Det har betydd en forutsigbar finansiering fra staten, de nordlige fylkeskommunene og Harstad kommune. Man slapp å søke om midler i konkurranse med de mange andre festivalene som er kommet til.

Men det å skulle være en ressursfestival med spesielt ansvar for utviklingen av de mange små, er en stor oppgave; og tilsvarende enkel å kritisere. Dermed kan det faktisk være en fordel å slippe den hemskoen det er, å ha et oppdrag som i utgangspunktet nesten er umulig å innfri, slik Festival-Norge har utviklet seg. Festspillene kan nå bestemme sitt eget oppdrag, tilpasset den virkelighet man befinner seg i.

Det er et godt utgangspunkt for Maria Utsi å tre inn i.

På samme måte som flere direktører før henne trer hun inn i festspillorganisasjonen i en brytningstid.

Les mer: Den store festspilldrømmen

I 2002 gikk Festspillene med dundrende underskudd, og var i praksis nesten ute av kontroll. Overraskende nok var det Fremskrittspartiet som ble redningen, i form av øke bevilgninger over statsbudsjettet. Det ga rom for en nødvendig fornying av Festspillene. Markeringsdistriktene forsvant, fagrådene innen de forskjellige kunstartene ble fjernet; Festspillene ble i større grad profesjonalisert – og den kunstneriske kvaliteten ble satt i høysetet. Publikum kunne stole på at uansett hva man gikk på, var det kvalitet – og gjerne i verdensklasse, selv om man sjelden hadde sett eller hørt artistene før.

Utsis forgjenger prøvde å følge denne linja, men lyktes bare delvis; festspilles retning var vag – og publikum støttet bare halvveis opp. Festivalen hadde i hennes periode langt lavere billettinntekter enn tidligere.

Nå står Festspillene ved et veiskille, der man på et vis har gått tilbake til start; tilbake på kulturrådets bord.

Med ny strategi, tydeligere retorikk og en større visjon om å bli verdens viktigste kunstfestival for hele det sirkumpolare nord, basert på Festspillene grunnide som møteplass – er det ingen grunn til å tro at Festspillenes posisjon gjennom 52 år skal rokkes ved, selv om finansieringsmodellen endres.

Kulturrådet har fredet bevilgningene til neste år. Det er ingen hvilepute. Men så virker det ikke som Maria Utsi har lagt seg nedpå heller.