På ILIOS-festivalens avslutningsarrangement skulle fortid og nåtid smeltes sammen. Fortida besto av en nesten 100 år gammel skrekkfilm, mens nåtida ble representert av et blåseensemble som skulle lydlegge filmen, helt uten noter og innøvd musikk.

Nå var det ikke hvilken som helst skrekkfilm, ettersom Nosferatu anses som en av de mest betydningsfulle filmene innen skrekkfilmsjangeren, til tross for at det er en stumfilm fra 1922. Nosferatu er egentlig basert på boken om grev Dracula, men på grunn av opphavsrettsstridigheter måtte regissøren endre på alle navn.

Musikerne i Det Norske Blåseensemble har spesialisert seg innen konseptet sanntidsmusikk, hvor musikken skapes der og da og aldri kan gjentas uten at den tas opp og skrives ned.

I samarbeid med to internasjonalt anerkjente jazzmusikere, Michael Vollny og Eric Schaefer, og under diskret ledelse av ensemblets kurator innen sanntidsmusikk, Geir Lysne, startet det hele i et dystert lydlandskap. Med unntak av noen scener med familielykke, forble musikerne i det dystre landskapet.

Til å begynne med fikk filmens eldgamle estetikk undertegnede til å dra på smilebåndet, men når man ble vant til virkemidlene, skjønte man hvorfor mange filmentusiaster setter denne filmen høyt. Man glemte til og med til tider at musikken ble produsert der og da.

Som skrekkfilm duger Nosferatu dårlig i dag, men som filmopplevelse holder den fortsatt godt mål. Det Norske Blåseensembles svært kompetente musikere gjorde en utmerket jobb under søndagens framføring. Spesielt sluttsekvensen hvor det onde taper og det gode vinner, ble svært effektfull da instrumentene ble lagt bort og musikernes stemmer overtok.