Utsendelsen ble ikke iverksatt, for da politiet kom på døra på Borkenes mottak lå pappa med yngstemann Arto (3) på Harstad sykehus. Han har anemi, bruker medisiner hver dag og trenger regelmessig legehjelp.

Har ikke sykehus

Ikke bare er Arto syk. Også storebror Jovani Victor (7) får daglig medisiner for epilepsi. I likhet med storesøster Blessing (8) er alle de tre barna født i Norge på Harstad sykehus.

Der gråter både pappa Francisco og lille Arto. Minstemann fordi han er redd for sprøyten en pleier vil gi han.

Pappa gråter av frykt, stress og hjelpesløshet.

- Mine to syke barn kommer til å dø hvis vi blir sendt til Kongo. Meg selv er det ikke så viktig med. Jeg 44 år. Det er nok, men barna mine?

Norge vil sende familien Mbunga til Kongo. Dette selv om familien sier at de er fra Angola og provinsen Kabinda. Det er uansett ikke bedre å sendes dit.

- Der jeg kommer fra er det ikke sykehus eller strøm. Transport er vanskelig. Siden Arto ble født har han blitt fraktet med helikopter til Tromsø for å få hjelp minst fire, fem ganger, sier Francisco.

Datteren sendte brev

Etter at familien Aigbovia ble sendt ut av Norge fra Borkenes for to uker siden har familien Mbunga fryktet at de var neste på listen.

Frykten var berettiget, og etter at mandagens utsendelsesforsøk mislyktes er familien livredde for at de kan komme tilbake tirsdag.

For å fortelle om familiens situasjon har eldstedatter Blessing sendt brev til UDI, UNE, statsministeren og ordføreren i Kvæfjord. Sistnevnte hadde mandag leserbrev i Harstad Tidende der han forteller sitt syn på nettopp denne saken.

- Jeg fikk for noen dager siden brev fra en 8 år gammel jente som er født i Norge, har to mindre søsken som er syke og nå står i fare for å bli utsendt sammen med sine søsken og foreldre, skriver Torbjørn Larsen i innlegget.

Han mener at justisministeren bør omgjøre utsendelsesvedtaket.

- Barnefamilien burde etter min overbevisning fått oppholdstillatelse av hensyn til barnas beste, eller avvente utsending i påvente av nytt regelverk for lengeværende asylbarn.

”Menneskelige hensyn”

I UNEs sakspapirer om familien Mbunga står det at det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at familein bør få bli.

”Hensynet til de to eldste barna veier tungt, og det legges til grunn at det er til barnas beste at familien samlet innvilges oppholdstillatelse i Norge.”

Brevet fra UNE konkluderer likevel med utsendelse hvor ”innvandringsregulerende hensyn” må være avgjørende i saken.

Anne Semb, som sitter i aksjonsgruppa for familien Aigbovia, har nå også engasjert seg i denne saken.

- Dette er noe vanlige folk ikke kan forstå. Barn med epilepsi og anemi står på den ene siden og innvandringspolitiske hensyn er på den andre siden. Det er som om 1 + 1 blir 60. Regnestykket går ikke opp. Faren er desperat, og det skjønner jeg godt, sier Semb.

Ordføreren i Kvæfjord peker på at nye regler for utsendelse av barn og barnefamilier er under oppseiling.

- God forvaltningsmessig praksis vil jo da være at man avventer utsending i påventa av nytt regelverk. Det gjør ingen forskjell i denne saken. I januar vil det være 10 år siden far og mor kom til Norge, og de tre barna er født her, skriver Larsen.

- Jeg håper at justisminister Anders Anundsen personlig ser på denne typen saker med lengeværende asylbarn, slik at vi slipper flere opprivende saker i lokalsamfunnet vårt.

- Jeg trenger luft

På Harstad sykehus ringer telefonen til pappa Francisco hele tiden. På rom 503 må han hele tiden passe på 3-åringen. En halvspist middag står på det lille bordet ved vinduet. Pleieren er på vei inn igjen når Harstad Tidende forlater.

- Jeg trenger luft, men kan ikke gå ut. Det koker i hodet, sier Francisco.

- Beklager, beklager, sier han til sønnen når han skriker.

FNs barnekonvensjon feirer 25 år i år.

- Hvis dette er feiringen Norge legger opp til skjønner jeg ingen ting, sier ordfører Torbjørn Larsen.