Folkehelse og livsmestring

Hvorfor skal barn lære å mestre livet?

Ann-Kirsti Brustad, talsperson for Voksne for Barn, tar til ordet for at livsmestring som fag har potensiale til å gjøre skolen til en større universell helsefremmende arena enn den er i dag.

Snakker barnas sak: – Alarmtelefonen for barn og unge telefon 116111 er en gratis telefon for barn og unge. Voksne som er bekymret for barn kan også ringe, sier Ann-Kirsti Brustad.  Foto: Marie Øvrum (arkiv)

nyheter>>

Flere medier har de siste ukene startet en viktig diskusjon rundt fagfornyelsen og innføring av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. At mange er kritiske til hvordan læreplanene er utformet er helt på sin plass, men å gå til angrep på temaet «livsmestring» i seg selv er det ingen grunn til.

«Life Skills Education» er et eget fagområde internasjonalt og er ikke noe nytt, verken i Norge eller i resten av verden. Voksne for Barn har jobbet med psykisk helse og livsmestring i skolen i mange år. De evidensbaserte programmene våre, «Zippys venner» og «Passport» benyttes i dag av over 700 skoler i Norge. Programmene er internasjonale, og er effektevaluert i flere land, inkludert i Norge.

Satt på spissen handler ikke livsmestring om at elevene skal bli fortalt at sosial angst kan gjøre det vanskelig å snakke foran klassen, men om hvordan elevene i fellesskap, under stødig voksenveiledning, kan skape en trygg gruppe der det ikke er så farlig å prøve, bli bevisst egne følelser og å få mulighet til å teste ulike strategier når de møter motgang, både på egenhånd og i fellesskap og med trygg voksenstøtte.

Å lære livsmestring handler om systematisk utvikling av ferdigheter, på samme måte som i matematikk eller andre fag. WHO-rapporten «Skills for Health» legger vekt på ferdigheter som • å kunne uttrykke følelser, gi feedback, lytte aktivt, anerkjenne, forhandle, påvirke, løse konflikter, si nei, sette seg i andres situasjon), • å foreta valg, se konsekvenser, finne løsninger, analysere holdninger, verdier, normer og påvirkningskilder) og • å bygge selvtillit, selvinnsikt, håndtere følelser, stress og endringer

Dette er ferdigheter vi alle er avhengige av for å få et godt liv – uansett hva utgangspunktet vårt er. Ferdighetene må bygges systematisk og kontinuerlig øves på hvis det skal gi effekt.

Dette krever opplæring av både lærere og skoleledelse, og det må gjennomsyre hele skolens virke, ikke bare være noe som isoleres til enkelte timer. I våre programmer har vi tatt det enda et steg, her involveres også skolehelsetjenesten, PPT, kommunepsykolog og de ansatte i AKS eller skolefritidsordningen, samt egen opplæring for pedagoger som jobber med barn med spesielle behov. Elevene selv sier det er nyttig læring de har bruk for i sin hverdag og at de merker positive ringvirkninger, også utenfor skolen. Er ikke det verdt å lytte til?

Skolens primæroppgave er å utdanne mennesker til å fungere i eget liv, jobb, i familien og i samfunnet. Kritikken av hvordan læreplanene har endt opp er betimelig. Rammeverket i den overordnede delen er der, men slik det er nå hviler alt for mye på den enkelte lærer og skoles tolkning. Den helheten og systematikken som kreves er fraværende. I hovedsak er det lagt opp til at det skal læres om, ikke prøves og øves på. Det er også kritikkverdig at man skal ta opp vanskelige temaer, uten å først gi elevene en grunnleggende begrepsramme å sette ting inn i eller å sikre at alle har en bevissthet om at det går an å gjøre noe med vanskelige situasjoner for å få det bedre.

Regjeringen nevner det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring som et sentralt tiltak i sin strategi for god psykisk helse 2017-2022 «Mestre hele livet». Slik kompetansemålene er nå, vil den virkningen dessverre utebli. Psykiske lidelser koster samfunnet vårt 50 prosent mer enn all kreftsykdom, 50 prosent mer enn all hjertesykdom, står for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av uføretrygdkostnadene.

Psykiske plager og lidelser er det viktigste helseproblemet blant barn og unge i Norge i dag. Det er en stor belastning for den enkelte, men mest av alt et samfunnsproblem. At denne fagfornyelsen er det viktigste tiltaket for å bedre barn og unges psykiske helse i årene som kommer er en fallitterklæring.

Noe må gjøres, og vi er heldigvis mange organisasjoner, forskere og ansatte i skolen som jobber hardt for at skolen skal bli den universelle, helsefremmende arenaen den har potensiale til å bli.