En magisk aften i Cornelisland

Jeg har friskt i minne tidligere opplevelser med Vreeswijkkvartetten, der terningen har landet på en udiskutabel toppkarakter, så hva gjør man da når kvartetten så til de grader har utviklet seg videre. I stedet for å hvile på sine laurbær, og samtidig levere et topprodukt, har de finpusset på tingene.

BRØDRENE: Børge og Kjell-Agnar fyller alle valører av Cornelis stemme.  Foto: John Henry Storhaug

6

Vreeswijkkvartetten

Harstad kulturhus, lillesalen

123 tilhørere

GITARTROLLMANNEN: Tommy Mikalsen, et unikum på stålstrengeren.  Foto: John Henry Storhaug

nyheter>>

Jeg trodde jeg visste hva jeg fikk, når konserten startet i lillesalen fredag kveld, men forstod tidlig at her ble jeg tatt på senga. De har virkelig utviklet seg, gjort et fantastisk arbeide med sangharmoniene, mellomspillene og koringen. Spesielt koringen er av en annen verden nå. For dette gjenget fremstår det nok som kjedelig å ikke fornye seg, ikke legge seg litt mere frempå, og ikke legge lista så høyt at faren for å falle er stor. Men de faller aldri, de er ikke engang det minste snev av ustødige. Og i tillegg er repertoaret fornyet.

Brødrene i front

Anført av brødrene Kjell-Agnar og Børge Mikalsen, tar de oss med inn i Cornelis verden. Forteller om visene, om livet til Cornelis, og litt andre ting innimellom. Men aldri så mye at det blir foredrag. Bare akkurat nok til å levendegjøre salige Cornelis gjennom hele konserten. Kjell-Agnar som står for den myke siden av sangene, Børge der det kreves litt ler mer brumming og trøkk i stemmen. Og her kommer første overraskelsen, nemlig sangen til Børge. Det er skjedd noe med den, han buldrer av sted som alltid før, men har fått et innslag av sårhet og mykhet i stemmen.

Grunnfjellet

Og de som holder det hele sammen, Geir Akselsen på rytmeinstrumenter, og Steffen Karoliussen på kontrabass, elbass og saksofon. I tillegg står de to for harmonier av en annen verden. Og det er vel på harmoniene at kvartetten har hevet seg voldsomt. Det er så avstemt og vakkert, så riktig og melodiøst, at det tidvis frembringer gåsehud på journalisten.

Virtuosen

Vanligvis består en kvartett av fire stykker, men for å toppe det hele, slenger de på en femtemann. Og ikke en hvilken som helst sistemann, men Tommy Mikalsen på gitar. Han hverken korer eller synger, men lar gitaren tale. Og han gjør det med bravur. Jeg har vel aldri hverken hørt eller sett, noen spille gitar som denne karen. Både mykt og følsomt, og røft når det trengs.

Ord blir fattige når man skal beskrive denne opplevelsen, og jeg håper virkelig at et mye større publikum enn de som fylte lillesalen denne fredagskvelden, skal få øynene opp for denne kvartetten. De fortjener større scenen og publikum. Og siden sekseren ble brukt opp sist, erklærer jeg rett og slett YATZY denne gangen.