Norrdans, et dansemirakel fra den lille byen Hernösand, plassert på E4 nær et geografisk senterpunkt i Sverige, laaangt nord for Stockholm, går hardt ut og øker etter hvert. «Odysseus» er prisbelønt for koreografi og scenografi. Lett å forstå. Halvannen time spruter i vei med fysisk oppdrevet kamp- og actiondans, gjennom barrierer, forbi farer og fristelser, over land, og både under og over havet, blant gygrer, kykloper, kannibaler, morderiske sirener og forføreriske hekser. Vår helt, en dude som digger å være i båt, skal hjem til konemor, hjemturen går ikke på skinner, den tar ti år slit, bøtter med list, og ganske mange sidespor. Homers urfortelling «Odysseen» er i store deler fulgt nokså lineært, og gir koreografi og scenografi rom til å gå bortimot amok. Scenografien selv tar til å danse på et par punkter.
«Odysseus» er et visuelt fyrverkeri, danserne svinger seg fra den ene solodansen til den andre pas de deuxen til den tredje tuttidansen, med og uten løvblåser, lett, ledig og akrobatisk, til og med morsomt og merkelig. Det er mye fin dans i «Odysseus».
Det er også lange partier dørge kjedelig, selvgratulerende dekorativ dans.
Koreografien er av den grunnbundne sorten, det vil si ofte kravlende omkring på gulvet, rullende rundt som nedfallsfrukt, eller en Ronaldo innenfor 16-meteren. Nifst krevende, så lett å falle ned i, så vanskelig å komme ut av. Musikken har skylda. Enkle toner, spinkle melodier, i et nokså uinspirert arrangement, uten dynamikk som mætsjer intensiteten, dramaet og slitet i historien, langt mindre lengselen og kjærligheten mellom den vandrende krigeren og seileren, og hun som sitter hjemme og strikker.
Både dansen og historien lider, dramaet mister fortellerkraft og retning, det virrer rundt i sitt eget høydepunkt.
Plutselig er det slutt, en meningsløst tam slutt, helt uten originalens fantastiske høydepunkt, der pila suser gjennom sju øksehoder.
Les også: Tok turen fra Australia