Det var et viktig tema Marthe Valle tok opp i sine forestilling i går, nemlig psykisk helse og den uroen noen og enhver sliter med inni oss med jevne mellomrom.

Derfor var det litt synd at et aldeles glimrende band, stjal litt for mye plass i lydbildet, slik at tekstene kom litt bort.

Med sitt utgangspunkt i jobben som psykiatrisk sykepleier, var tematikken for konserten, noe som Valle hadde førstehånds og nært kjennskap til. Og som alltid tidligere er hun både grundig, klok og gjennomtenkt når hun gjør noe. Så hun lot seg ikke friste til å slenge på noen gamle melodier, for å gi publikum noe kjent stoff.

Behagelig

Som person på scenen er Marthe Valle et usedvanlig tiltalende vesen. Ganske så lavmælt, rolig i sin fremferd, og tydelig i det hun sier. Og hun har som regel noe å si. Når hun forteller om hva hun tenker og mener, blir hun personlig, men tipper heldigvis aldri over i å bli privat. Skulle nesten ønske at konserten hadde vart litt lengre, slik at hun fikk muligheten til å formidle mer mellom låtene. Kloke ord får man aldri for mye av.

Et sterkt knippe musikere

Det var et solid band hun hadde i ryggen denne kvelden. Spesielt Anders Bjelland som hele tiden vekslet mellom akustisk og elektrisk gitar, gjorde en solid jobb med å fargelegge lydbildet på en særdeles kledelig måte. Langt fremme i lydbildet lå også felespilleren Chris Stout. Vakkert når han kom smygende med sine feletoner, men dessverre ble det i mine ører ørlite for hardt når han trykket til. Og som alltid når han er tilstede på en scene, Åsmund Wilter Eriksson, på bass. Spillet hans bølger behagelig fremover, og gir musikken hele tiden en god puls. Når disse er nevnt, skal det og sies at de tre øvrige musikerne, Adrian Danielsen (tangenter), Jakop Jannønn Hauan (slagverk) og Catriona McKay (harpe), gjorde en glimrende jobb. Vi skal heller ikke glemme Geir Arne Bertheussen sine filmkulisser som flimret over bakteppet. Rolige og urolige på tid, nøyaktig som budskapet til Valle.

Behagelige melodier

Marte Valle lager ikke alltid de mest fengende melodiene, så de trenger som regel 2-3 gjennomhøringer, før de sitter skikkelig. Og her kom det kun nytt og ukjent stoff. Litt vanskelig å ta alt inn over seg, og mye bli litt likt, både melodisk og i lydbilde. Det var uansett behagelig å innimellom lene seg godt bakover, og bare ta inn over seg musikken. Selv om både temaet er vondt og sårt for mange, og temperaturen utenfor konsertsalen ikke kan defineres som sommer, så varmet det og inne på gamle ærverdige Harstad kino.

En sterk forestilling av Valle og hennes musikere, men kjære Marte Valle, stripp det hele ned til et helakustisk uttrykk, og bank på døra til Kulturhusdirektøren. Jeg kommer!

Foto: John Henry Storhaug