De siste fire årene har for Børre Schjølberg vært som hentet rett ut av det bibelske lidelseseposet «Jobs bok». Den folkekjære spellemannen og hobbykokken fra Gamnes i Karlsøy kommune beskrives av de fastboende som en bauta i lokalsamfunnet og en primus motor for kulturlivet både i og utenfor kommunegrensen.
Han reiste ofte til sykehjem eller LHL i Tromsø for å spille og lage mat. Ofte serverte han selvprodusert boknafisk til godt over 100 gjester. Alt på frivillig basis. Sykdom og uhell diskriminerer imidlertid ikke, og gode gjerninger skåner ingen fra dem. Det vet Børre alt om i dag.
Les også: 113 – når hvert sekund teller
Forbrent etter møljetreff
En januarkveld i 2014, etter ett av hans mange møljelag, bestemte han seg for å brenne pappeskene fisken kom i.
– Jeg gikk ned i kjelleren og dro med meg det jeg trodde var tennvæske, før jeg gikk ut på jordet for å fyre opp pappen. Det var så mørkt at jeg ikke så at det var teknisk sprit jeg hadde på bålet. Det brenner litt annerledes. Det tok liksom ikke ordentlig fyr, så jeg gikk nærmere for å ha på mer. Da eksploderte bålet, forteller 58-åringen.
Venstresiden hans ble kraftig forbrent, men verst gikk det utover venstrebeinet og da særlig leggen og ankelen. Nylonbuksen han hadde på seg smeltet inn i foten.
– Jeg prøvde å slukke det så raskt som mulig, men i likhet med i år var det barfrost og ingen snø.
Børre bor rett over ovenfor fylkesveien som går fra Hansnes til Tromsø, 50 meter fra fjæra.
– Folk lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bare sprang i havet, men det var for langt unna, sier han.
Han klarte å krype inn til huset igjen, hvor samboeren fikk kvalt flammene med våte håndduker. Han ble hastet til UNN.
Der ble det besluttet at han ikke skulle flys til brannskadeavsnittet ved Haukeland sykehus, men heller behandles i Tromsø. Det ble hentet hud fra venstreleggen for å lappe sammen det forbrente beinet. Men Børre har diabetes, og sårene grodde ikke. Han fikk en rekke infeksjoner, og ble liggende på sykehuset i to og en halv måned med smertepumpe mens legene gjorde alt de kunne for å få bukt med bakteriene.
– Jeg har fått blodforgiftning to ganger. Den ene gangen var jeg på vei inn i «tunnelen», men det var akkurat som om noen dro meg tilbake. Det var som om noen sa: «Du skal ikke den veien, Børre».
Fikk kreft
Siden den gang har gamnesværingen vært inn og ut av UNN, med stadig nye infeksjoner og komplikasjoner. Han beskriver de siste fire årene som et rent helvete.
– Jeg har hatt fryktelig vondt hele tiden. Det har vært utrolig slitsomt, og det gjør jo noe med psyken og humøret også. Allerede for to år siden ba jeg kirurgene om å ta foten for å få slutt på det, men de nektet. De mente det ville bli bedre med tiden.
Da han i januar i fjor, under et opphold ved UNN, attpåtil fikk konstatert prostatakreft, bikket det over for ham. Børre forsøkte å ta sitt eget liv.
– Jeg hadde med meg et brett med smertestillende da jeg ble lagt inn. Det har man egentlig ikke lov til, men jeg hadde det nå. Jeg tenkte at det ikke var noen vits å fortsette. Noen tenker kanskje at det er egoistisk, jeg som har to flotte døtre og en fantastisk samboer, men jeg klarte rett og slett ikke mer. Smerten ble så altoppslukende at jeg ikke så noen annen utvei.
Han heiv i seg hele brettet og la seg til å sove.
Les også: Disse tegnene kan avsløre hjerneslag
Et dumt valg
– Heldigvis våknet jeg igjen. Det er det dummeste jeg har gjort. Det ble noen runder på Åsgård etterpå, så du kan si at jeg har fått skikkelig innføring i alt UNN har å by på, sier han og ler.
Han har ennå en innkapslet tumor i prostata, men den er så langt ikke farlig.
– Skal jeg være helt ærlig, tenkte jeg knapt på kreften. Det var en liten ting oppi alt dette, forteller han.
Lidelseskarusellen fortsatte.
– Når jeg ikke var innlagt på UNN, bodde jeg omtrent på stua. Jeg kom meg ikke ned på musikkrommet i kjelleren, jeg kom meg ikke ut. Det var som å sitte i fengsel, med smerter døgnet rundt. Samtidig kjente jeg på en helt enorm dårlig samvittighet overfor kjæresten min. Før jeg ble syk, var det alltid jeg som kjørte henne på jobb eller ut om hun hadde planer. Hun har nemlig ikke førerkort. Det føltes som om hun på en måte ble fanget sammen med meg.
I august i fjor tok Børre igjen kontakt med kirurgen. Nok var nok. Han ville trekke i stoppesnora og komme seg av.
– Jeg sa at dersom de ikke tok foten nå, så kom jeg til å gjøre det selv. Jeg hadde allerede laget meg en plan for hvordan jeg skulle gjennomføre det.
Måtte amputere tre ganger
Ved UNN ble de etter hvert enige om at tiden var inne for å amputere. Planen var å fjerne foten under venstre kne, slik at han fikk beholde mobiliteten i beinet. Operasjonen ble lagt til oktober.
– Grunnet komplikasjoner etter operasjonen, ble de nødt til å ta kneet etterpå. I alt var jeg inne og fjernet deler av beinet tre ganger.
– Opplever du fantomsmerter?
– Ja, men nå går det lenger og lenger mellom hver gang de kommer. De kan uansett ikke sammenlignes med det jeg gikk gjennom før de tok beinet. Da fikk jeg ikke noen pauser; ingen tid til å samle meg, svarer han.
Børre smiler bredt mens han forteller om det som for mange vil oppleves som et mareritt.
– De gjorde det de kunne. Det er jeg glad for. Det var en befrielse å bli kvitt beinet. I dag har jeg det endelig bra igjen, selv om jeg i januar i år attpåtil fikk hjerteinfarkt, sier han.
– Hæ?
– Ja, men det gikk bra! De gikk inn i armen og utblokket blodåren.
– Januar er virkelig ikke din måned.
– Nei, det kan du skrive under på.
Humoren berget ham
I løpet av de siste fire årene har han vært en flittig bruker av sosiale medier. Han har publisert utallige humoristiske innlegg med skråblikk på sin egen situasjon. En gang plantet han for eksempel blomster i protesen.
– Humoren har berget meg. Hadde det ikke vært for den, tror jeg ikke at jeg hadde vært her i dag. Det er jo samtidig litt vanskelig når selv en kjapp tur på butikken betyr at alle du møter skal spørre om hvordan det går med deg. Det blir fort utfordrende å svare. Da er det egentlig greit for meg å holde dem oppdatert på andre måter, sier han.
iTromsø møter 58-åringen på det faste rommet hans på avdeling for fysikalsk-medisinsk rehabilitering i åttende etasje på UNN. Han har nettopp flyttet inn igjen i forbindelse med et to ukers langt rehabiliterings- og treningsopphold.
– Nå er jeg skikkelig klar for å ta fatt på treningen. Rett før påske klarte jeg å gå 50 meter på protesen! Det var målet jeg og fysioterapeuten satte oss, men det så lenge ut til at det ikke ble noe av, forteller han.
Arrangerte «Børre-Fest»
At Børre er i godt humør, er ikke så rart. Bare dager før innleggelsen, ble han overrasket med sin første skikkelige fest på fire år. Etter alle årene som bygdas og kommunens spillemann, festmaker og møljemester, ønsket lokalsamfunnet å gi noe tilbake. 150 stykker samlet seg på ungdomshuset på Gamnes og ventet spent på hedersgjesten.
– Jeg ante ingenting før jeg ble trillet inn der. Herregud for et sjokk det var. Det var nesten sånn at jeg snudde rullestolen og la av gårde, forteller han og ler.
Lokale bedrifter stilte med mat, lokaler og alt som kan tenkes av festlige nødvendigheter, mens Jan Johansen, mannen bak Dans i Karlsøy og Direktør'n Bistro, geleidet publikum gjennom kveldens underholdning, som besto av alt fra ville historier til live musikk.
– Det er den beste festen jeg har vært på. Jeg ble bare sittende og se meg rundt. Det var så mange der jeg ikke har fått sett i løpet av de siste årene, forteller Børre.
Hans søster, Marianne Schjølberg, forteller dog en litt annen versjon av historien.
– Han avbrøt åpningstalen og proklamerte høyt at alle som var der bør ha betalt inngangspenger, sier hun og ler.
Hun er en av arrangørene bak kalaset.
– Musikerne her ute kontaktet meg og fortalte at de ønsket å stille i stand en liten, intim fest for Børre, nå som han er bedre. Etter hvert ballet det på seg. Det er egentlig helt rart at vi har klart å holde tett om det. Selv ordføreren og presten kom, sier hun.
– Vanskelig å tro
Alle deltakerne betalte 400 kroner i døra, i tillegg til at det i løpet av kvelden kom inn en rekke donasjoner fra bedrifter og privatpersoner. Pengene skal gå til å gjøre livet enklere for Børre. Gode gjerninger skåner kanskje ikke mot sykdom, men at man får igjen på andre måter, det er det ingen tvil om.
– Jeg har egentlig ikke ord for det de har gjort for meg. Det er nesten vanskelig å tro. Takk, alle sammen, tusen takk, sier Børre.
Han retter også en stor takk til alle som har støttet ham gjennom de siste fire årene.
– Døtrene mine og kjæresten min har vært helt uunnværlige, men også sykepleiere, fysioterapeuter, plastikkirurgen og ortopeden. De har en stor del av æren for at jeg har kommet hit jeg er i dag.
Han forteller med iver om prosjektene han skal ta fatt på.
– Jeg tenker å bygge soverom i førsteetasje og platting rundt huset, slik at jeg kommer meg til kjellerdøren og inn på musikkrommet igjen.
Musikken, som har vært en viktig del av livet hans, har han savnet.
– Også skal jeg få meg bil igjen! Jeg har allerede snakket med Hjelpemiddelsentralen, som vil hjelpe meg å bygge den om slik at jeg kan bruke den.