Kjell H. Martinsen fra Tromsø er en av 30 utvalgte veteraner som sist helg reiste med Forsvaret tilbake til Libanon.
Anledningen var 40-årsjubileet for den fredsbevarende UNIFIL-operasjonen i Libanon, der til sammen 22.000 nordmenn endte opp med å tjenestegjøre i løpet av 20 år med norsk engasjement. De 16 første månedene bidro det norske forsvaret med helikopterstøtte.
Kristian Rubach er en av veteranene som skal feire UNIFIL-jubileet
Sendt til Libanon som fersk pilot
64-åringen som er bosatt på Håkøya, og opprinnelig er fra Unstad på Vestvågøy, hadde ikke mye erfaring da han ble sendt til Libanon som helikopterpilot i Norair. Med sine 24 år var Martinsen militæroperasjonens yngste flyger.
– Operativt sett var jeg veldig ung, erkjenner Martinsen i retrospekt.
iTromsø treffer den pensjonerte helikopterpiloten dagen før avreise til Libanon, lørdag 14. april.
Martinsen begynte på Forsvarets Flyskole i 1976, og ble dedikert til helikopter. I januar 1979 fløy han sitt første ambulanseoppdrag. Piloten rakk ikke å oppleve mye før han ble kastet inn i Libanon-konflikten.
3. februar – kun uker senere – døde en pilot og tre andre nordmenn i UNIFIL-styrken under et ambulanseoppdrag i en helikopterulykke. Det var svært få flygere i Luftforsvaret på dette tidspunktet, og Martinsen ble kalt inn for å erstatte den avdøde piloten.
– Libanon var en ganske «frisk» arbeidsplass i 1979, for å si det sånn, medgir Martinsen.
– «Frisk» arbeidsplass? Nå er du vel i overkant diplomatisk?
– Vi opplevde mye rart der nede ved Middelhavets kyst. Jeg gikk fra å være en gutt til å bli en mann på relativt kort tid.
Måtte godkjennes av Israel
UNIFIL var i utgangspunktet ment å være en fredsbevarende operasjon. I realiteten dreide operasjonen seg mye om å holde stridende parter fra hverandre, i et område preget av ufred.
Martinsens oppdrag besto i stor grad av å fly personell, post og materiell mellom UNIFILs hovedkvarter i Naquora til Beirut, Jerusalem og Tel Aviv.
Ambulanseoppdragene med hardt kvestede soldater og personell hadde forskjellige destinasjoner, ettersom hvem de skadde var. En spesifikk opplevelse sitter hardt i, forteller Martinsen.
– Vi fikk i oppdrag å fly tre hardt skadde soldater fra Fiji-bataljonen, etter et angrep fra PLO. Men vi kunne ikke fly i Libanesisk luftrom uten tillatelse fra det israelske militæret, og ble stående og vente på klarering til å lette. Vi visste at vi ville bli skutt på av falangistene kontrollert av israelerne, om vi lettet uten tillatelse. Livet til soldatene fra Fiji-bataljonen holdt på å ebbe ut, så vi måtte få dem til et norsk feltsykehus.
Kabinen dekket av blod
Martinsen bestemte seg derfor for å lette uten klarsignal.
– Kulene kom sprutende etter oss, men vi visste at det er vanskelig å treffe et bevegelig mål, og kom oss opp til 3.000-4.000 fot, der håndvåpen ikke når fram. De tre soldatene vi plukket opp etter å ha landet i Fiji-bataljonen var ille tilredt, og hadde mistet mye blod. Vi fikk dem om bord, videreførte førstehjelp, men alle tre døde på vår vei til sykehuset.
[Martinsen ser ned i bordet, og tar en liten pause]
– Det var en utrolig tøff opplevelse for meg, som var såpass ung og uprøvd. Jeg satt i kabinen, som var dekket av blod, og tenkte: «Hadde vi tatt av med en gang, og ikke ventet 16–17 minutter på tillatelsen som aldri kom, kunne vi ha berget livene deres».
Militærveteranen, som senere har tjenestegjort i UNAMIS (Sudan 2007), samt som detasjementsjef i ISAF (Afghanistan 2009–10), er allerede dekorert for sin innsats i Libanon.
8. mai tildeles 64-åringen også Forsvarets innsatsmedalje for sin innsats ut over det forventede i UNIFIL.
– Da blir det stor ståhei på Akershus festning. Forsvarssjefen skal dele ut medaljen, med kongen til stede. Vi er ti personer som får denne medaljen – en av oss post mortem – for et oppdrag der vi berget en nordmann 18. april 1979. Det var en tøff dag for alle i Sør-Libanon, der leiren vår ble bombet med flere hundre granater, og beskutt med tusenvis av runder.
Beskutt flere ganger i uka
I 1979 var medaljer aldri i tankene til piloten fra Tromsø. Etter å ha vært noen uker i Libanon, begynte Martinsen å takke Gud for å ha overlevd nok en dag, hver kveld før han sovnet.
– Det var ille å bli skutt på tre-fire ganger i uka. Det gjør noe med deg som menneske, å bli skutt på. Vi følte allikevel at oppdragene var takknemlige oppgaver – spesielt de gangene vi berget liv. Hvis livet står på spill for andre, er man villig til å ofre ganske mye selv.
– Visste du hva slags konfliktsituasjon du ble sendt inn i, da du ble innkalt til tjeneste i Libanon?
– Nei, det var veldig annerledes enn jeg hadde trodd. Vi fikk ingen brifing før vi reiste nedover, og ingen debrifing da vi kom hjem. Forsvaret har blitt uendelig mye bedre på denne biten. Til sammenligning ble vi skikkelig gjennom-brifet med store mengder informasjon før reisen til Afghanistan under NATO-operasjonen der tre tiår senere.
Martinsen har lang fartstid, både som pilot og leder, i Forsvaret. Han var blant annet i en årrekke sjef for Flyskolen i Luftforsvaret, og har 7.000 militære flytimer.
– I dag har Forsvaret et eget mestringsteam som intervjuer folk om hvordan de har det. Har du det vanskelig blir du sendt hjem, der du bearbeider opplevelsene med psykologer. På den tida jeg ble innkalt til Libanon eksisterte ingenting av dette, og mange av dem som tjenestegjorde både i Norair og hæren har kjempeproblemer i dag.
Kultur for å holde tett
– Hvorfor har offentligheten hørt så få historier fra Libanon, med tanke på at over 20.000 nordmenn har tjenestegjort der?
– Ingenting av det som skjedde i Libanon er hemmelig, men i forsvaret er det en kultur for ikke å si så mye. Jeg liker heller ikke å stikke meg fram, så å bli intervjuet om dette er litt ubehagelig, innrømmer Martinsen med et smil.
Han mener at etableringen av Forvarets Veterantjeneste var positivt, for å unngå å fortrenge opplevelsene.
– Veterantjenesten har oppfordret folk til å fortelle, og skrive om sine hendelser i konfliktsituasjoner – som er en viktig del av Norgeshistorien.
Har ikke snakket med barna
Martinsen har begynt å skrive egne memoarer om opplevelsene i Libanon – på godt og vondt.
– I samtale med andre som var der, har det dukket opp hendelser jeg hadde glemt. Dessverre har over 30 av de 72 som tjenestegjorde for Norair i Libanon gått bort. Derfor blir det enda viktigere at vi gjenlevende samles, og får frisket opp i hva som skjedde den gang.
Martinsen innrømmer at opplevelsene for snaut 40 år siden preger han den dag i dag.
– Noen ganger får man lyst til å felle tårer når man snakker om de ubehagelige opplevelsene i Libanon. Men på den tiden skulle ikke ordentlige mannfolk gråte. Å snakke med likesinnede om disse opplevelsene er derfor utrolig viktig, selv om jeg har delt opplevelsene med svært få utenforstående. Ikke engang mine egne barn.
– Har opplevelsene i Libanon endret deg?
– Etter Libanon er jeg er nok mer tilbaketrukket, og litt mindre sosial i væremåten. På den andre siden var erfaringene derfra til stor hjelp i løpet av de 15 årene jeg jobbet i Kystvakta. Det er svært lite som skremmer meg, uansett hvor tøffe og hårete oppdragene har vært. Her i nord har vi heldigvis bare en fiende: Været.
Kransenedleggelse for avdøde
Martinsen har ikke besøkt Libanon siden han tjenestegjorde der. Sammen med de andre veteranene skal han besøke flere av stedene i landet hvor nordmenn har tjenestegjort.
– Hvordan blir det å reise tilbake til Libanon etter så mange år?
– Nå er det en liten risiko for at Israel og Hizbollah ryker i tottene på hverandre når som helst, men jeg ser fram til å reise nedover. Vi skal legge ned kranser på flere steder der nordmenn har mistet livet, i tillegg til å besøke UNIFIL-hovedkvarteret. Dermed får jeg sett meg rundt på gamle tomter samtidig som vi gjør heder på dem som har vært der. Jeg har også fått i oppdrag å holde en tale i anledning at det er 40 år siden norske styrker kom til Libanon.
Tok risiko – høster ære
Martinsen har flere positive enn negative minner fra Libanon.
– De dramatiske opplevelsene gjør noe med deg som menneske, og har gitt meg større vidsyn når det gjelder min egen og andre menneskers kapasitet.
Militærveteranene som tok stor risiko i Libanon høster nå ære for oppdragene som gikk bra, påpeker Kjell H. Martinsen.
– Andre som tok den samme risikoen måtte dessverre bøte med livet.