Det sier billedhugger Skule Waksvik (89) fra Oslo. Han er kunstneren som laget hvalrossen du i dag ser på Ottar Håløygs plass, like ved Gammelbrygga. Og Waksvik er lei seg fordi han føler at kunstverket blir nedprioritert.

I august i år var han på hurtigrutetur her nord.

- Jeg ville se hvordan mine skulpturer i landsdelen har det. Petter Dass i Sandnessjøen, Ørneredet i Bodø og Reinsbukken i Vadsø hadde dette alle sammen fint. Isbjørnen i Tromsø sto henslengt mellom konteinere og sykkelskur – men verst stilt var hvalrossen i Harstad. Det var et trist syn, og jeg må si jeg ble skuffet over hvor skjødesløst den blir behandlet. Og det er ikke første gang jeg tar opp dette med kommunen.

- Hva tenker du bør gjøres?

- Jeg ber ikke om all verden, men den behøver sårt en sokkel å stå på slik at den ikke bare forsvinner ned i gresset. Denne sokkelen behøver bare være 10-20 centimeter høy, og jeg lager gjerne et par utkast til sokkel eller fundament om saken blir tatt alvorlig, sier Waksvik.

Han ser gjerne at hvalrossen flyttes noen meter bort til rundkjøringa mellom Havnepaviljongen og DNB. Men det overlater han til byen å bestemme. Det viktigste er at skulpturen kommer noen centimeter opp fra bakken.

Kunstneren har sendt Harstad Tidende kopi av brevet som hvalrossen skrev etter gjenforeningen mellom de to i sommer. Vi gjengir brevet med hvalrossens tillatelse.

«Brev fra en hvalross»

Da jeg kjente deg igjen ble jeg så glad!

Jeg husker godt at du laget meg i gips på ditt verksted i Oslo, og at du kjørte meg til Milano for å bli støpt i bronse! Det var litt av en operasjon, og tvi så varm det var! 1100 grader! Men så ble jeg jo så sterk i skinnet at verken kniv eller kuler bet på meg.

Jeg ble nesten udødeliggjort! Kan leve i tusen år! Ja, kanskje i to – om det ikke blir krig og jeg blir omstøpt til kanonkuler som mang en skulptur og kirkeklokke ble det under krigen 1940-45! Bronse er jo et meget krigsviktig materiale.

Tenkt deg så videre da jeg hørte at jeg skulle stilles ut i Harstad, byen der oppe i nord som bygde hele sitt liv og rikdom på fangst og slakt og titusen skinn av mine forfedre!

Jeg skulle bli en skytshelgen og æres i tusen år. Jeg skulle bli et midtpunkt i byens liv og historie og settes på en sokkel,  om ikke som Lord Nelson på Trafalgar Square i London, men i hvert fall løftes en ti-tyve centimeter opp av den gressgjørma jeg nå synker ned i. I det minste opp på en asfaltflate og en ring av gatesten som byen har i et gatekryss bare hundre meter herfra.

Min eneste glede er at barna setter pris på meg.

Hilsen

Hvalrossen i Harstad

Hva mener du bør skje med hvalrossen? Kommenter gjerne.