Ordføreren, som leder styringsgruppa for Harstadpakken, innrømmer at hun ikke hatt den nødvendige styringen med Harstadpakken. Før helgen ble det klart at prosjektet må tilføres 900 nye millioner for å komme i mål med alle prosjektene. I går gjorde Bremnes det klart at hun heretter vil gå inn og styre på en langt tøffere måte.

Rystet ordfører

– Jeg er like rystet som alle harstadværinger over at prosjektene i Veipakken er blitt så mye dyrere enn beregnet. Jeg føler meg rett og slett matt, sier Bremnes.

Mange plasserer skylden på styringsgruppa for at det har gått så galt. Styringsgruppa består i tillegg av regionveisjef Torbjørn Naimak og fylkesråd for samferdsel Ivar B. Prestbakmo. De møtes ikke ofte, kanskje  tre ganger i året. På møtene har også prosjektleder for Harstadpakken, Hans-Arne Haugland, vært til stede.

– Når ble styringsgruppa orientert om milliardoverskridelsen?

– Vi har lenge visst at det ville bli kostnadssprekk, men at det skulle bli så mye som 900 millioner kroner fikk vi først vite for noen uker siden. Jeg følte at vi måtte tenke litt på hvordan vi skulle takle dette før vi gikk ut og informerte om saken.

– Har styringsgruppa i det hele tatt hatt styring med Harstadpakken?

– Jeg vet ikke hva vi kunne ha gjort for å unngå at dette skulle skje. Jeg blir sjokkert når jeg leser at fagfolk sier i gårsdagens Harstad Tidende at grunnlaget for Harstadpakken var noen streker på et papir. Med andre ord at det ikke ble gjort grundige overslag over hva de aktuelle prosjektene ville koste. Jeg  er verken geolog eller økonom, og kunne ikke annet enn å stole på fagfolkene i prosjektet. Både regionveisjefen og prosjektleder kan være ganske overbevisende når de  argumenterer for at prosjekter må utvides.

– Etter det som har skjedd, vil du å trekke deg som leder?

– Hva skulle det være godt for? Da måtte i så fall rådmannen gå inn som fagmann i økonomiske spørsmål. Det må i så fall kommunestyret avgjøre.

– Har styringsgruppa i realiteten vært et gissel for Statens vegvesen?

– Ja, på mange måter mener jeg vi har vært det. Jeg føler meg lurt i denne saken.

Hengemyr

Som leder av styringsgruppa tar hun sin del av skylda. Men hun forventet at fagfolkene i Harstadpakken hadde nødvendig kompetanse. For eksempel mener hun at det ikke burde komme som en overraskelse på dem at det var myrlendt i Kanebogen, og at det ville koste å fjerne myra. Likevel tar hun selvkritikk for ikke å ha krevd mer dokumentasjon når veivesenet kom med nye innspill som kostet penger.

–  Det er en kjent sak at Statens vegvesen har et frynsete rykte når det gjelder å overholde prisen på prosjektene sine, så Harstadpakken føyer seg vel inn i rekken.

Hun støtter dermed forslaget om å få inn Riksrevisjonen for å granske hvorfor det gikk så galt.

I helgen skrev regionveisjef Torbjørn Naimak at styringsgruppa støtter forslaget om å øke bomsatsene fra 12 til 22 kroner for å dekke inn kostnadssprekken og få med alle prosjektene.

Ordføreren avviser at hun er enig i at alle kostnadene skal veltes over på bilistene.

– Jeg har hele tiden sagt at en eventuell takstøkning må behandles politisk. Jeg tror at takstene vil bli økt, men vi skal gjøre alt for å begrense belastningen på bilistene,  sier Bremnes.

Ordføreren skal nå ta kontakt med Samferdselsdepartementet for å søke om mer midler til Harstadpakken.

– Vi må i tillegg gjøre et forsøk på å få økt nedbetalingstiden på lånet, og å få satt ned renta på veisprosjektet fra 5,5 prosent til 4 prosent, sier Bremnes.

Ordføreren mener det er viktig også å få med at mange har gitt mye positive tilbakemeldinger på Veipakken.

– Det tolker jeg som at mange ønsker at Harstadpakken skal bygges i sin helhet, sier Marianne Bremnes.

Samme gamle visa

Veibudsjetter sprekker i tur og orden, iblant med voldsomme beløp. Men bommertene får ingen konsekvenser internt.

Det skriver Aftenposten som i flere artikler de siste årene har sett nærmere på Statens vegvesen. I 2008 dokumenterte avisen at 10 av i alt 25 veibyggingskontrakter hadde til dels store overskridelser. Unnskyldningene er kjente, og brukes både på Bjarkøyforbindelene og i Harstadpakken.

• Fjellmassene var dårligere enn man trodde.

• Jordmassene var mer forurenset enn antatt.

• Entreprenørene var dyrere enn anslått.

• Det kostet mer å kjøpe fri eiendommer enn forutsett.

• Et tunnelløp måtte flyttes på.

• Det tok lang tid fra klarsignal ble gitt til veien faktisk kunne bygges. Imens slo prisstigningen inn.

Kostnadene løper løpsk fra storting og veimyndigheter godkjenner prosjektene til de står ferdig. I påfallende mange tilfeller. Årsakene er mange – og logiske, økonomistyringen er god, forklarer Statens vegvesen. Én prosjektsjef og tre prosjektledere, som alle selv har gått på solide budsjettsprekker, forteller at Veivesenet tar sprekkene på alvor.

Den oppfatningen deles på ingen måte av kolleger som også har hatt lederansvar for store veiprosjekter de siste årene. Disse, som sier til Aftenposten at de ikke ønsker å ta belastningen med å stå åpent frem, er fortvilet over manglende vilje og evne i eget hus til å ta et oppgjør med feilvurderingene og de økonomiske konsekvensene. De sier det går på stoltheten løs når alle overraskelsene dukker opp under byggingen og feilvurderingen de dokumenterer, ikke får noen konsekvenser.

Langt mer direkte er Riksrevisjonen. Den har beskrevet avvikene fra Veivesenets opprinnelige budsjetter som så betydelige at det må spørres om man i det hele tatt følger realistisk budsjettering.

- I 2013 omsatte Statens vegvesen for 48 mrd. kroner. Om lag 80 prosent av dette, 40 mrd. kroner, var relatert til anskaffelser. En effektiv og velfungerende anskaffelsesfunksjon er derfor viktig for å bidra til at Statens vegvesen kan nå sine overordnede mål. Anskaffelsesfunksjonen i Statens vegvesen er desentralisert, og svært mange av de ansatte har fullmakt til å foreta anskaffelser. Målet med undersøkelsen har vært å vurdere om det er iverksatt effektiv risikostyring og internkontroll på anskaffelsesområdet for å bidra til måloppnåelse i Statens vegvesen, skriver Riksrevisjonen og konkluderer:

Vegdirektoratets oppfølging av internkontrollen på anskaffelsesområdet i Statens vegvesen er mangelfull.

Det er mangelfulle risikovurderinger på anskaffelsesområdet.

Det er svakheter i Samferdselsdepartementets styring og oppfølging.

Varslingsordningen har ikke den nødvendige tilliten blant de ansatte i virksomheten.