Kommentar:

Harstad trenger Pride: Ja, og her er begrunnelsen

«Jævla homo!» Det er stygt, og nettopp derfor tillater jeg meg å sette på trykk det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder.

Kommentarer

September 2018: Midt i Harstad sentrum gjør en person en nazihilsen i protest mot at byen er pyntet med regnbueflagg. På et annet sted, en annen dag, forteller en kvinne sin historie. En sterk historie om skam, og om en frykt så sterk at hun bar på hemmeligheten i 15 år før hun dristet seg «ut av skapet», som det heter. Fra hun var 13 år levde hun på utsiden av seg selv, og i de 15 påfølgende år var hun hellig overbevist om at dette var en hemmelighet og en bør hun skulle bære på sine skuldre gjennom et helt liv. Heldigvis ble det ikke sånn.

Torsdag kveld hadde jeg gleden av å lede en politisk debatt i Galleri NordNorge. En debatt initiert av Harstad Pride som en del av det offisielle programmet under historiens første Pride-festival i byen ved Vågsfjorden. Men er dette noe å debattere og diskutere? Homofili, kjønns- og seksuelt mangfold er jo blitt så vanlig – og vi er tross alt i 2018. I åpne og inkluderende Harstad. Byen og kommunen som skal være attraktiv hele livet. Hallo!

Så feil kan man altså ta, og i den grad jeg har vært i den minste tvil, ble denne blåst fullstendig bort i møte med to kvinner som innledningsvis denne kvelden ga meg et mikroskopisk innblikk i sine liv. For det gjør unektelig inntrykk å høre om 16-åringen som får sitt liv snudd fullstendig på hodet, nærmest fra det øyeblikket hun forteller at hun er skeiv, at hun heller vil gå i dress enn i kjole – og at hun tiltrekkes jenter. Mobbing, hetsende kommentarer og drapstrusler ble en del av hverdagen, og i Galleri NordNorge denne septemberkvelden forteller den nå 10 år eldre kvinnen at hun møtte et Harstad hun ikke var klar for. Eller var det Harstad som ikke var klar for henne?

I forlengelsen av dette får vi høre historien jeg nevnte innledningsvis. Om hvordan redsel og frykt for samfunnets aksept og toleranse, eller rettere sagt mangel på sådan, tvinger en 13-år gammel jente til å gå inn i en 15-årsperiode med skuespill og dekkoperasjoner – før hun med god, og nærmest tilfeldig, hjelp endelig får være den hun egentlig er. Den hun er ment å være.

– Men dette ligger 10 år tilbake i tid, og mye vann har rent i havet siden den da. Tenker mange av oss. Ja, vi kan like å tro det, men realiteten er en annen. Jeg nevnte nazihilsenen i Harstad sentrum. Jeg kan supplere med tenåringen som øste sine mishagsytringer over et pride-pyntet Harstad sentrum, og nevnes kan også lærere som på kveldstid har mottatt telefoner fra foreldre som ikke vil ha noe av at deres barn skal delta i Pride-markeringer i skoletiden. Dette skjer altså i Harstad i 2018. I byen som vi alle vil skal være attraktiv gjennom hele livsløpet.

«Jævla homo!» Ja, det er stygt, og nettopp derfor tillater jeg meg å sette på trykk det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder. Når vi også vet at halvparten av homofile gutter i norsk skole utsettes for mobbing og hets, og når vi vet at en av de desidert styggeste episodene i så måte utspant seg i Harstad for en tid tilbake, så vet vi også så utmerket godt at Harstad ikke er noe unntak. Dessverre.

På bakgrunn av dette tillater jeg meg å stille følgende spørsmål: Er det noen der ute som fremdeles trekker Pride-festivalens betydning i tvil?

Tvilen var i alle fall ikke til stede blant lokalpolitikerne som stilte til debatt denne torsdagskvelden. Tvert imot er det tverrpolitisk enighet om at Harstad har en lang vei å gå før vi kan kvittere ut målet om å være attraktiv hele livet, også for mangfoldet.

Da har vi også kommet, om ikke langt, så i alle fall et godt stykke på vei.

I Tromsø har kommunen utarbeidet en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold, og torsdagens debattanter var skjønt enige om at dette er noe Harstad kommune også bør gjøre. I den grad man kunne ane den minste uenighet, så gikk det på hvor mye man skal forsere denne planen i «bunken» av andre planer som også ligger i produksjonskøen.

En plan er helt klart fornuftig å ha, men faren med å vente på et slikt dokument, er at man samtidig mister av syne og setter på vent en prosess som må starte allerede nå. Så vet vi også at en plan er en plan, og at den er verdiløs så lenge man ikke setter dens innhold ut i livet. Her er de handling som gjelder, og la oss starte nå. Gjerne rundt middagsbordet, der holdningsskapende arbeid bør ha gode kår.

Denne uken har gitt oss mer innsikt og mang en pekepinn på hvor skoen trykker. Nettopp derfor er Pride-festivalen så viktig for Harstad.