Meninger:

Gevinst for hvem, Monica Mæland?

I kjent stil kommer kommunalminister Mæland med nok et utspill om kommunereformens angivelige fortreffelighet og nye argumenter for sammenslåinger.

SAMMENSLÅTT: Artikkelforfatteren kritiserer ministerens framstilling av effekter etter kommunesammenslåing. Bildet viser Tore Hunds rike, nå en del av Harstad. Illustrasjonsfoto.  Foto: Knut Godø

Meninger

Hun har fått utarbeidet en rapport, må vite, samme opplegg som ved en rekke blå-blå samfunnsomveltninger. Med klare føringer i mandatet håndplukker regjeringa såkalte eksperter, ref Produktiviteskommisjonen, Vabo-utvalet, Domstolkommisjonen osv., som selvsagt gir ønskede svar. Menon Economics er enda et knippe konsulenter som kan gni seg i hendene over regjeringas uhemmede pengebruk til slikt. Mælands konklusjon etter rapporten om gevinstrealisering kan i beste fall kalles selektiv, for hvem er det, ærede kommunalminister, som høster gevinst?

Rapporten omhandler Inderøy, Harstad og Sandefjord, sistnevnte den aller flinkeste i daværende kommunalminister Sanners klasse: Da byen la under seg naboene Stokke og Andebu i 2017, loset en særdeles fornøyd statsråd dem i mål tre år før hovedfeltet. Det hele gikk altså i hui og hast mens fylkesmann Erling Lae pisket på. Gulrota framfor nesa til Vestfold-trioen var 70 millioner i reformstøtte, men ble det nok til å dekke omkostningene ved sammenslåinga?

De tre kjappe ordførerne fikk berøm av Sanner for godt lokalt lederskap og 600.000 kroner for å promotere reform og metode landet rundt. Folkeavstemninger hoppa de elegant over. Slikt er jo ifølge Høyre en uting. Om så galt skulle skje, anbefalte partiet 75 prosent deltagelse og 60 prosent nei som minstemål for i det hele tatt å vurdere folkeviljen.

Like rotfestet i et demokratisk bakvendtland er Mæland ved å være nesegrus overfor blårussen og «ekspertene», fremfor å lytte til folket og deres lokalt valgte representanter. Hun sto selvsagt over konferansen til Lokalsamfunnsforeninga 20-21. januar, sammen med en skare ordførere, forskere og annet folk som kjemper mot sammenslåingene og sentraliseringa de fører med seg. Det var nok triveligere på fest med et knippe rådmenn, eller kommunaldirektører, som de nå ynder å kalle seg. Begjærlig mottok hun der råd om mer sentral styring og tvang i kommunereformen. Ser hun ikke at å oppfordre en statsråd til å tukte og overkjøre lokaldemokratiet, deres egne arbeidsgivere, er dypt illojalt og burde normalt føre til avskjed på grått papir?

Som kommunalminister 2001-2005 brukte Erna også infrastruktur i sin higen etter å desimere antall kommuner. En tur til Tustna med budskapet «Uten sammenslåing med Aure - ingen bru over Imarsundet» avgjorde saken der. Likedan ble det for Bjarkøy-folket. Om de tviholdt på lokaldemokratiet, kunne de bare sitte der med skjegget i postkassa. Argumenter om ulempene ved å bli en koloni til byen måtte derfor vike. Vedtak om sammenslåing ble gjort i 2002, bekreftet av kommunestyrene i 2010 da spaden endelig så ut til å bli satt i jorda.

I 2013, med Bjarkøy borte fra kommunekartet og Erna tilbake i regjering, nå som statsminister, var fortsatt ingen anleggsmaskiner å se. Med sterk tvil om prosjektet noen gang ville bli realisert, hevet røster seg med et legitimt krav om gjenoppretting av kommunen og advarsler til andre som vurderte sammenslåing. Etter hvert tok Troms fylkesting ansvar og vedtok finansiering. Arbeidet kom endelig i gang i 2015 slik at Sandsøya og selve Bjarkøya fikk hhv bro og tunell til nordsida av Grytøya. Fergefri forbindelse fra sørsida til Harstad by er nok bare å glemme.

De nye ferdselsårene la til rette for en bedre arrondert øykommune. Likevel var det altså trusler om nei til denne infrastrukturen som førte til tap av det lokale sjølstyret Bjarkøy hadde i 175 år. I to overgangsår ble de tilgodesett med to representanter i Harstad bystyre. Etter valget i 2015 mistet Tore Hund sitt engang så stolte øyrike sine siste ombudsmenn.

Åpninga av Skarnsundbrua i 1991 førte over natta til at Mosvik i praksis fikk Inderøy som nærmeste nabo. Allerede da ble det naturlig å bytte ut samarbeidet med kommuner på Fosen til Inn-Trøndelag, enda mer da siste hinder, bompenger, forsvant i 2007. For en liten, næringssvak kommune med press på økonomien gitt forespeilede rammebetingelser og derav følgende resignasjon og styringsslitasje, var det da nærliggende å utrede sammenslåing. Vedtak om det ble fattet i 2009, folkeavstemning avholdt i 2010. Resultat: 58 prosent ja. Inderøy sto med åpne armer og viste raushet overfor lillebror. Arbeidet i fellerådet ledet av to SP-ordførerne gikk greit, selv om det var gitt at Inderøy beholdt navnet og administrasjonssentret i Straumen.

Sammenslåinga ble en realitet i 2012. Framtida fikk vise om skeptikerne fikk rett i sin frykt for at sentraliseringsstrømmen ville gå over Skarnsundbrua i tråd med det som alt for ofte er tilfellet. Denne framtida kom mye raskere og mer nedslående enn selv de største pessimister hadde spådd. Som det rene skrekkeksempel demonstreres det hvordan intensjonsavtaler ikke er verdt papiret de er skrevet på. Én for én falt brikkene i grunnlaget for sammenslåinga, først servicekontoret og legen. Sykehjemmet ble erstattet av omsorgsboliger og oppvekstsentre var knapt ferdige pusset opp for 35 millioner kroner, før det spøkte for skolen. Den ble vedtatt nedlagt i mars 2019.

Kun sju år tok det før Mosvik var ribbet for det meste, og nå angrer både folk og politikere med ordførere fra SP, AP og H i spissen. Med fjerninga av kommunegrensa forsvant det siste bolverket mot sentralisering. SP-styre i storkommunen hjelper heller ikke, for hvem kan i lengden stå i mot blårussens regnestykker og kjøttvektas makt? Mens det jubles hvor den har vunnet frem, er det tragedie for dem som mistet sin sjølråderett og ble en stemoderlig behandlet utkant. Disse dilemmaene hadde aldri blitt aktuelle dersom kommunegrensa hadde bestått.

Mæland kan ikke benekte tallenes tale, og innrømmer at dette ikke er en sparereform. Det burde hun og Sanner visst ut fra tidligere erfaringer, men aldri før har pengene fått ben å gå på som nå.

Når hun likevel er freidig nok til å snakke om gevinst, burde hun for skams skyld også sette seg inn i situasjonen for dem som tapte i dette bisarre lotteriet.