Meninger:

Det militære tyngdepunktet er og blir i nord

Den 8. januar skriver Einar Ebbesen at Forsvaret mest minner om «en hønsegård under avvikling». Resonnementet sauser sammen alt fra Olavsvern til jagerflysheltere i Bodø, og er såpass mangelfullt at det ikke kan stå uimotsagt.

NORDPÅ: Artikkelforfatteren ser på den norske forsvarsstrukturen. Bildet viser KJK-soldater i aksjon. Arkivfoto. 

Meninger

Ebbesen hevder staten «sløser bort store summer som følge av inkompetanse», nevner i samme åndedrag Olavsvern, Bardufoss, Andøya, Bodø og Evenes, og påstår at Bardufoss står i fare for å legges ned. Det er tøv. Det hersker ingen tvil om at Bardufoss skal bestå som militær flyplass og som et av hærens tyngdepunkt i Norge.

Forsvarets basestruktur er ikke en konstant, og vil alltid i noen grad være i endring. Det henger sammen med den våpenteknologiske utviklingen, og endringer i trusselbildet. Når man faser inn våpensystemer, for eksempel nye jagerfly og nye maritime overvåkingsfly, er det ofte helt nødvendig å tilpasse ny infrastruktur, sågar bygge nytt. Når det er sagt, er det heller ingen grunn til å bygge nytt hvis ikke man må.

Ebbesen ramser opp baser han mener skal nedlegges, og spør hvor skal man ta imot luftbårne NATO-forsterkninger i Nord-Norge. Regjeringen legger opp til at Andøya og Bodø skal ha viktige roller i Forsvarets fremtidige evne til å motta allierte forsterkningsstyrker, i tillegg til at også andre flyplasser har kapasitet for alliert mottak.

Mange hadde betenkeligheter da Olavsvern ble nedlagt. Det er ingen kunst å være etterpåklok mer enn et tiår etter at et politisk vedtak er fattet. Heldigvis er det ofte mulig å endre vedtak i ettertid hvis man ser at realitetene endrer seg. Det hadde derfor vært ryddig av Ebbesen å nevne at Olavsvern nå gjenåpnes for Sjøforsvaret og NATO. Attpåtil uten at dette koster samfunnet store summer.

For bare noen år siden hadde Forsvaret en altfor stor eiendomsmasse spredt over det ganske land, uten at dette gav økt forsvarsevne. Driftskostnadene fortrengte til dels Forsvarets operative virksomhet, for eksempel drift av kampavdelinger og investeringer i nytt materiell. Forsvarsevne måles ikke i antall kvadratmeter bygningsmasse, men i soldater, fartøy og fly.

Ebbesen skriver at en må være «ganske hjernevasket for å finne noe positivt med dagens forsvarspolitikk.» Denne påstanden faller på sin egen urimelighet. Forsvarssjefen skriver følgende i sitt Fagmilitære råd, som ble lagt fram i oktober: Gjeldende langtidsplan tok helt nødvendige grep for å snu en langvarig trend med reduksjon av den norske forsvarsevnen. Tiltak som å ta igjen etterslep på vedlikehold, etterfylle reservedeler, øke bemanning og aktivitet for operative avdelinger, og investere i sentrale kapasiteter, har gitt en positiv effekt. Videre skriver Forsvarssjefen at det norske forsvaret er på riktig vei, og at den gjeldende langtidsplanen har økt kvaliteten på en rekke områder i forsvarssektoren. Sikkerhetssituasjonen krever imidlertid økt aktivitet, reaksjonsevne og volum.

Det var fort gjort å bygge ned Forsvaret, men det tar tid å bygge opp. Forsvarsbudsjettet er økt med 30 prosent siden 2013, og resultatene vises nå i form at et bedre forsvar.

Forsvaret i Nord-Norge bygges opp. Det etableres en ny base for jagerfly og maritime patruljefly på Evenes, som snart skal huse rundt 800 militært personell. Finnmark Landforsvar er gjenopprettet, og Garnisonen i Porsanger, som de siste årene har stått nesten tom, har nå 450 soldater og skal etter hvert omfatte 800 soldater. Dessuten styrkes Garnisonen i Sør-Varanger med et nytt jegerkompani. Oppbyggingen av dette kompaniet er i full gang. Det øves mer i Nord-Norge, og Marinen seiler mer i nordområdene. Til våren legges den nye langtidsplanen for Forsvaret frem. Regjeringen har sagt at Forsvaret skal vokse de neste årene. Nordområdene er vårt viktigste strategiske område. Derfor har Forsvaret sitt tyngdepunkt i Nord-Norge, et tyngdepunkt som ytterligere vil forsterkes de neste årene.