De var begge aktive friidrettsutøvere. Tor Charles som høydehopper, mens Anne var sprinter. Hun ble i mange år ofte karakterisert som den evige toer, etter landslagsutøver Mona Evjen. Hennes personlige rekorder lyder på 12.60 på 100 meter og 25.92 på 200 meter. Tor Charles har personlig rekord på 2.04 i høyde, et resultat som fortsatt står som kretsrekord i Finnmark, 34 år etter at den ble satt.

Det mangler ikke på positive omtaler og beskrivelser av den innsatsen de har lagt ned for IK Hind. Flere i miljøet mener klubben neppe hadde vært der den er i dag uten de to. De fleste er også skjønt enige at det ikke hadde blitt noen ny friidrettsbane på Stangnes hadde det ikke vært for Tor Charles" initiativ og innsats. Ifølge de to ildsjelene selv er det å komme sammen med andre og drive med noe som er større enn seg selv og familien, det som har motivert og inspirert dem til å holde på alle disse årene.

Brukket rygg

- Selv om jeg har vært med i styre og stell siden 1986-87 føler jeg at det først var i år 2000 at vi virkelig begynte å bidra. Da lå IK Hind nede med brukket rygg, og tilnærmet null aktivitet. Vi bestemte oss da for sammen for å prøve å gjenreise klubben, og satte inn annonse i avisen der vi informerte om oppstart av organisert trening, forteller Holmgren.

Kanebogen stadion var på den tiden i så dårlig forfatning at den ifølge Holmgren for lengst burde vært stengt og mistet banesertifikatet, noe den også gjorde i 2002.

Ikke syte og klage

-Anne og jeg bestemte oss imidlertid for ikke å bruke energi på å syte og klage over dårlige forhold, men heller til å trene og motivere ungdommene til å delta på stevner utenfor byen. Vi var også opptatt av å kunne gi et bredt treningstilbud til alle, innen alle friidrettsgrenene. Vår målsetting var at alle skulle føle det verdifullt å være med, uavhengig hva man viste til av resultater, sier han.

Åpenbare fordeler

Anne Kristiansen er til daglig ansatt som helsesøster i Harstad kommune, i perioder med base på Kila skole. Gjennom sin yrkesbakgrunn ser hun åpenbare fordeler av å få barn og unge aktivisert gjennom idretten.

- Jeg har nok gjennom min kontakt med disse barna sett at mange har ulike behov for både å aktiviseres, og å komme i kontakt med andre barn. Å oppleve gleden mange av disse viser gjennom mestring, er inspirerende i seg selv. At vi også har fått vært sammen med egne unger og fulgt disse på friidrettsbanen har også gitt oss mye. Vi hadde flaks at begge sønnene våre hadde felles interesse for friidretten. Vi hadde nok ikke blitt ildsjeler dersom vi hadde holdt på med hvert vårt prosjekt sammen med barna, tror hun.

Ny friidrettsbane

Etter at de hadde gjenreist klubben like etter årtusenskifte kom beskjeden i 2002 fra anleggsutvalget i Norges Friidrettsforbund om at de mistet banesertifikatet, og at banen ble stengt for konkurransebruk. Da startet ifølge Holmgren den mest frustrerende perioden han har opplevd i klubben.

- Det ble i lange perioder diskutert en rekke ulike løsninger på hvor en ny bane skulle ligge. Vi hadde mange runder, både med oss selv og skøyteklubben, med tanke på lokalisering. Først da jeg fikk laget en situasjonsplan som beskrev fordelene med å legge et nytt friidrettsanlegg til Stangnes, ble det fart i sakene. Vedtaket om bygging gikk heldigvis igjennom i kommunestyre i 2006, men jeg legger ikke skjul på at jeg i perioder var skeptisk til om vi klarte å få en bane på grunn av store kostnadssprekker. Heldigvis gikk det bra til slutt, men dersom man på forhånd hadde visst at sluttsummen kom til å bli over 30 millioner, er jeg redd det aldri ville blitt realisert noen ny bane, mener han.

Mange år igjen

Tor Charles og Anne har ikke tenkt å gi seg selv om begge sønnene ikke lenger bor i byen og trener på banen.

- Vi kan jo ikke slutte nå når vi har fått dette praktanlegget opp å stå. Årene med friidretten har gitt så mange minnerike og positive opplevelser og nye venner, at tanken på å trekke oss tilbake ikke har streifet oss ett sekund. Vi kommer til å fortsette i klubben i ennå mange år fremover, men det er ikke sikkert vi tar på oss «hovedrollen» til en hver tid. Vi tror det er viktig å lære opp mange av de dyktige trenerne og instruktørene vi har, slik at noen kan ta over etter oss når vi en gang trekker oss tilbake sier de to, før de legger til. Kanskje kan et junior- NM i 2016 eller 2018 være en anledning til å sette punktum. Hvis vi klarer å holde oss unna, da, sier de to spøkefullt.