- Herlig Kilkam! Kjempebra spill! Du tror kanskje det var en trener eller forelder fra klubben som heiet; i så fall tar du feil.

De positive tilropene kom fra en forelder med en gutt på motstanderlaget Medkila. Naboklubbene møttes i dette tilfellet i 8-årsklassen. Kilkam scoret, og mannen applauderte og jublet sammen med målscoreren og hans lagkamerater. Ingen sure blikk fra verken hans egen sønn, Medkilas spillere for øvrig eller deres foreldre. De fleste i sistnevnte kategori klappet også.

Rollemodeller

Hendelsen beskrevet over er fra Harstad Cup i fotball i helga vi nettopp har lagt bak oss. Det er et eksempel til etterfølgelse i barneidretten. Heldigvis var den ikke enestående i løpet av helga. Harstad Tidende har på lederplass og i kommentarform gjentatte ganger oppfordret foreldre om å være rollemodeller. Og rett og slett oppføre seg.

Medkila-pappaen tok virkelig et ansvar for kampmiljøet ved å gi ros til begge lag for gode prestasjoner – akkurat som punkt fire i fotballforbundets foreldrevettregler sier at vi voksne skal gjøre.

En lang dag med observasjoner fra sidelinja ga et inntrykk av at vi voksne i hovedsak er vårt ansvar bevisst - både vi som er tilskuere og de som har påtatt seg verv som trenere og lagledere. De gode eksemplene bør trekkes fram. Barneidretten er likevel på ingen måte friskmeldt. Fortsatt finnes trenere som bevisst topper lag og er resultatstyrte i stedet for utviklingsorienterte, og som skryter av alle seirene på sosiale medier. Du vil høre en mor som skjeller ut den unge rekruttdommeren i barnas påhør, eller en far som blander seg i trenerens jobb.

Jevnbyrdighet

På banen skal alle få rikelig med spilletid og ballberøringer. Treneren skal påse at fotballforbundets uttalte mål om jevnbyrdige lag. Noen lag etterlever dette. Også her fant vi gode eksempler i Harstad Cup.

– Vi har prøvd å dele to lag som er like gode. Verken for oss eller motstanderen er det lærdom i overkjørsler eller å overkjøre, sier en Landsås-trener for 2007-kullet hvor klubben har for mange barn til å stille kun ett lag.

– Vi har delt inn i tre jevnbyrdige lag, trodde vi, men før seriespillet må vi nok bytte innbyrdes for at lagene skal bli enda jevnere, forteller en Medkila-trener i samme alderstrinn ved turneringsslutt søndag kveld.

De har skjønt det. Andre gjør ikke det. Bevisst eller ubevisst: Det er påfallende når klubbens lag 1 i et alderstrinn vinner mye samtidig som lag 2 og 3 taper alt. Da er det et voksenansvar å gjøre kloke vurderinger og stokke om slik trenere i Landsås og Medkila snakket om og tilsynelatende har gjort. Resultater teller ikke og skal ikke være et fokus i barneidretten. Men barna teller, og barna er opptatt av rettferdighet. Jenta eller gutten som vet at eget lag har tapt alt, og som ser at vennene fra skoleklassen vinner tilsvarende mye, skjønner at det ikke er tilfeldig. Da går det ut over spilleglede, motivasjon og lyst uansett hvor mye vi voksne unngår å nevne antall scoringer og heller framsnakker innsatsen og det gode pasningsforsøket.

Kontraster

Over 130 lag med våryre barn har lekt med ballen på inntil seks småbaner samtidig på Landsåsbanen. Parallelt ble det spilt noen årsklasser i Medkilahallen eller på kunstgresset utenfor. I helga har det også vært håndballturnering på Ankenes. Jeg var til stede både som forelder og observatør også der. Arrangementsforskjellene var store. Mens ingen mål verken ble talt opp eller kom på resultattavler i Harstad cup, lyste måltavla på veggen for hver scoring, og nettsider ble fortløpende oppdatert med resultater på Ankenes. Et klart brudd på barneidrettsbestemmelsen.

Holdningsforskjellene kom ikke minst til kjenne da to trenere med barn i alderen 6-10 år snakket med hverandre.

– Våre unger har verken tapt eller vunnet. De har vært her for å spille og kose seg med håndball, sa den ene treneren.

– Det der er bare piss. Selvsagt gjelder det å vinne, svarte den andre.

Sistnevnte var ikke fornøyd med at førstnevntes klubb hadde byttet på lagene, med arrangørens velsignelse, i løpet av turneringen for at kamper skulle bli mer jevnbyrdige.

– Vi hadde gledet oss til å vinne over de yngste, men dere stiller med de største, fnyste den åpenbart resultatorienterte treneren. Laget hennes vant likevel

– og spillerne fikk beskjed om ikke å skyte, men hale ut tiden i siste angrep på ettmålsledelse for å unngå en mulig siste kontring imot.

Ellevill dans og et rungende ”seieren er vår” i den samme aldersklassen bidro heller ikke til å bedre et miljø uten de sunnhetstegnene barneidretten ønsker å leve opp til.

Bevisstgjøring

De faktiske situasjonene beskrevet først er flotte historier og viser at bevisstgjøringen av rollemodellene gir resultater. Men det finnes fortsatt for mange mørke sider, som må belyses for at barna våre skal få enda bedre verdier som et fundament for framtidig gode opplevelser i idretten.

Hva mener du? Diskutér gjerne under eller på våre Facebook-sider.