Sjelden har lokale langrennsklubber sett talenter som Reinås i løypa. Etter år hvor han stadfestet sin posisjon som suveren ener i landsdelen, viste Reinås i junioralder at han også hørte hjemme i nasjonal toppklasse. Høydepunktet skjedde 14. januar 2017. Da sto han på toppen av seierspallen under norgescupsprinten i Nes i Hedmark. Da var han samtidig den første lokale løperen som hadde stått øverst på seierspallen på juniornivå i en konkurranse hvor rubb og stubb av Norges beste 18-åringer befant seg på startstreken.

– Det ble på en måte starten på slutten for meg, sier Reinås.

Tomhet

For 17-åringen fra Trøssemark ble faktisk overrasket over hva som faktisk kom ut av denne seieren.

– Jeg hadde fått kjent på hvordan det var å være best i Norge i min årsklasse. Men i stedet for å være sulten på mer suksess, satt jeg igjen med en tomhetsfølelse, sier langrennstalentet fra Trøssemark.

Det var en følelse som han ventet med å fordøye skikkelig. For vinterens sesong sto fortsatt foran han.

– Jeg lurte rett og slett på om jeg var villig til å nedlegge såpass mye arbeid for å eventuelt kunne kjenne på denne følelsen igjen, sier Reinås, før han utdyper:

– Jeg kjente på at jeg faktisk hadde oppnådd det jeg ville oppnå med langrennssporet. Men når dette til slutt nådde overflaten, og jeg skjønte at å hoppe av langrennskarusellen var det riktige valget, ble jeg faktisk overrasket selv. Langrennssatsingen hadde jo vært livet mitt så lenge jeg kan huske tilbake. Men jeg kunne ikke ignorere mine egne følelser, sier Reinås.

– Tung beskjed

Likevel var han fortsatt i toppidrettsboblen en stund etter at sesongen var over. Det var først da han skulle gå i gang med sommertreningen at han for alvor kjente at noe manglet.

– Motivasjonen og den indre driven, som alltid hadde ligget i grunnen for å holde på med langrennssatsingen, var ikke der lenger, sier Reinås.

Etter at sesongen var gjennomført, fikk han muligheten til å ta del i det sosiale livet. Det er det liten tid til i langrennssesongen, når det meste handler om langrenn.

– Som en del av en satsing på toppnivå, så er man igjennom noe som er krevende. Man er også nødt til å forsake mye. Blant annet ofrer man mye av det sosiale livet når det står på som verst. Slik jeg ser det er dette en av de viktigste aspektene i livet. Å gjøre et slikt offer for å fortsette satsinga ble feil for meg. Derfor sa jeg stopp, sier Reinås.

Da måtte også unggutten ta to tunge samtaler. Den ene på telefon til langrennslinja på NTG i Lillehammer. Den andre ble å informere om avgjørelsen til en samlet familie som har levd og åndet for langrennssporten i alle år.

– De trengte nok litt tid på å venne seg til denne avgjørelsen. Men nå går det bra, sier Reinås om sin nye tilværelse.

Tilbake i byen

Nå er Reinås tilbake i byen. Han er i gang med å gjennomføre sitt siste videregående skoleår på Heggen videregående skole. Det trives han godt med.

– Litt av problemet med langrennssporten er at man er nødt til å være med i et seriøst opplegg fra ung alder om man skal ha ambisjoner om å henge med i toppen. Da tror jeg at mange kan oppleve å bli mettet på idretten før de når senioralderen. Det innbefatter også meg selv, sier Reinås.

STERK: Jan Arthur Reinås vis­te ved fle­re an­led­nin­ger at han hør­te hjem­me i topp­sjik­tet blant lan­dets 18-årin­ger. Arkivfoto: Bjørn Hyt­jans­torp Foto: Bjoern Hytjanstorp