Tirsdag fylte Karianne Kanebog 25 år, i og for seg ingen alder for en syklist, men følelsen av at tiden er inne har bygget seg opp over tid.
– Jeg tror ikke jeg om noen år vil angre på beslutningen, sier Kanebog.
Hun satser nærmest alt, bokstavelig talt, for å bli en toppsyklist. I begynnelsen av oktober er hun på plass i Trondheim når oppsigelsestiden er jobbet ut. Da tråkker hun til for CK Victoria, som hun allerede har representert inneværende sesong etter overgangen fra Harstad Cykleklubb.
– Skal jeg følge drømmen, må jeg trene sammen med lagvenninner på daglig basis. Da nytter det ikke å møte dem nå og da. Jeg ser hvor mye det betyr å være i et proft miljø de ganger jeg har trent eller konkurrent med klubben, sier Kanebog.
Støttes av familien
Hun innrømmer at reaksjonene på den store avgjørelsen er blandet blant familie og venner.
– Noen syns det er drastisk at jeg slutter i jobben og flytter fra byen uten å ha noe å gå til. Fremover blir det stor usikkerhet knyttet til inntekt. Kvinnesyklister kan ikke leve av idretten. Jeg vet at noen bekymrer seg fordi sykkel er en risikosport der alvorlige skader kan inntreffe. Samtidig er det godt å vite at den nærmeste familien støtter meg og vil hjelpe meg på alle mulige måter for at jeg skal kunne nå mine mål, sier Kanebog.
På sikt er målet å få representere Norge internasjonalt.
Ut av A4-livet
Kanebog har hatt en liten kamp med seg selv før hun endelig bestemte seg.
– Jeg kom fram til at jeg må ut av A4-livet dersom jeg skal lykkes. Venner og andre i min alder velger gjerne å stifte familie og en trygg tilværelse. Jeg sier opp jobben for å sykle, og syns det er fornuftig. Det ville vært for sent å ta steget den dagen jeg har to unger på slep, sier Kanebog.
Hun forhørte seg med arbeidsgiveren om det var mulig å bli overflyttet til Trondheim. Der fantes ingen ledige stillinger i firmaet.
Vestbygdrittet for femte gang
– Mens lagvenninner og konkurrenter enten kan satse eller tilnærmelsesvis er syklister på heltid, har jeg stått i full jobb. Etter en lang arbeidsdag må jeg prøve å finne overskudd til å trene. Når jeg i tillegg har en kort sesong her i nord grunnet vinter og snø, vil jeg aldri få skikkelig svar på hvor god jeg kan bli ved å bli boende i Harstad.
Noe må hun ha å leve av også i Trondheim. Kanebog håper hun finner en jobb som dekker husleia og mat.
– Men det skal ikke være en 100-prosentstilling. Nå er det sykkelsatsingen som prioriteres, understreker hun.
Treårsperspektiv
I utgangspunktet gir hun seg selv tre år. Da må hun være nær et absolutt toppnivå sportslig sett.
– Hvis jeg holder meg skadefri, kjører bra og hodet er motivert, bør jeg ha kommet et langt stykke på veien innen denne perioden. Drømmen er jo landslaget. Samtidig vet jeg at stagnasjon og motgang vil komme. Jeg har tross alt hatt stor fremgang over flere år. I fjor vant jeg alt i nordnorsk mesterskap, og skjønte at jeg måtte ta et steg videre. Da byttet jeg klubb. I år har jeg også vunnet NNM, utenfor konkurranse, hang med mannfolkene og vant kvinneklassen i Vestbygdrittet, gjorde en god jobb som hjelperytter i norgescupen og hadde en fantastisk lagtempo i NM. Nå må neste steg tas.
Klar for å hjelpe
– Men jeg er positiv og har troen. Hvor mye har jeg egentlig å tape? Trondheim venter på meg, og trenerne i klubben poengterer stadig at jeg har de beste årene foran meg, sier hun.
Hva har hun egentlig å tape? Kanebog har utdannelsen i boks, bachelor og fagbrev, og har noe å falle tilbake på om det enten ikke går - eller når en innholdsrik karriere er over. Slik tenker hun i alle fall selv.
– Jeg er 25 år. Jeg er voksen og vet hva jeg går til og vet hva jeg må ofre. Jeg kan bare ikke la satsingen være uprøvd, sier hun.