Med ski på beina står han i det som for han er blitt livets ladestasjon. Det er i Guds frie natur han har fått påfyll når politisk blåst og tøffe tak har røynet på kroppens batteri.
Men denne gangen er det ute i marka at 66-åringen er ute i hardt vær. Stedet er Kvæfjordmarka en tirsdag ettermiddag i februar. Sikten er dårlig, skisporene føket igjen. Alternativet til å nå Koven er helt om marsj. Hjem til bilen som står parkert på Kvæfjordeidet. En parkeringsplass som er et resultat av et samarbeid mellom Harstad og Kvæfjord i hans ordførertid. Skal han snu? Kaste inn håndkledet og gjøre vendereis. Nei, han skal ikke det. Ikke faen.
En enkel gutt
Var det infanteristen og befalet i han som slo inn? Var det politisk stahet, eller var det rik erfaring fra at levd liv som gjorde han trygg på at han ville komme helt til mål. Svaret er sannsynligvis sammensatt. En salig blanding.
- Der nede..., sier Helge, tar en slurk Cola Zero, peker og gestikulerer fra Smuget på Gründer. Møtestedet er tilfeldig valgt, men med utsikt mot Harstad havn strømmer minnene på. Minner av både gammel og ny dato. Gode minner. Ikke fullt så gode minner. Dårlige minner.
-....var min fars frisørsalong. ”Andreas Eriksen Herrefrisør” sa skiltet på et hus som for lengst er borte. Borte er også far og mor og Knut og Ingjerd,to av i alt fire søsken. Tilbake sitter han og søsteren Liv, som også bor i Harstad. Et kort øyeblikk gjør ex-ordføreren, ex-obserstløytnanten og ex-journalisten en tankeflukt tilbake til hjemmets lune rede i Audun Raudes gate 3, vis á vis Harstad stadion. Det var her det startet. Livet til en enkel gutt fra Harstad. Et liv som i stor grad lente seg på familiens klippe, mamma Hjørdis.
Tilfeldighetenes spill
Livets løpebane var på ingen måte gitt for den unge gutten som spilte fotball på løkka, gikk på ski eller fant på mye annet sammen med resten av ”Byrampen”. Arvelig belastet var han verken militært eller politisk. Kan hende var det tilfeldighetenes spill som kledde han opp i Kongens klær i -68. Som elev på Befalsskolen i Nord-Norge (BSIN) i Harstad. Senere ble det pliktår og engasjement i Åsegarden - hele tiden med en klar leveregel: Jeg skal bære den tyngste sekken!
Men det er ingen tilfeldighet at han gjennom hele sitt voksne liv har gjort en innsats for Norge og verden. Som ung sersjant og fenrik, men senere som presseoffiser i Nato-regi med en samlet tjenestetid på nærmere to år. Sannsynligvis er han landets eneste oberstløytnant uten formell forsvarsutdannelse utover befalsskolen.
Til tross for deltakelse i utenlandsoperasjoner, har han aldri vært i livsfare. Hans sterkeste minne er tvert imot av positiv karakter.
- Jeg skulle intervjues av Sky News på direkten fra kanalens studio i London. Jeg husker jeg ble telt ned. Fem, fire, tre.... Det gestikuleres heftig i det trafikken passerer utenfor vinduet. Eriksen ler. Det er nesten helt absurd. En enkel gutt fra Harstad ble intervjuet om storpolitikk med en hel verden på tilskuerbenken. Det kunne gått galt. Det gjorde ikke det.
- Ja, jeg er en forsvarsvenn. Jeg er naturligvis for fred og stabilitet. Men for å oppnå det, må man noen ganger vise styrke og handlekraft.
- Som da du, tidlig i din ordførerkarriere, inntok rollen som parkeringsvakt utenfor Hålogalandshallen?
- Uff ja. Det var nå også en historie. Og han husker den godt - han også. Det var en stor hundeutstilling i Hålogalandshallen, og det ble opprør da flere ble bøtelagt for ulovlig parkering.
- Jeg ble oppringt på morgenen, og jeg valgte å ta grep ved å tillate parkeringen. Slik situasjonen var, var det en reell fare for at Harstad aldri mer ville få denne utstillingen til byen. Jeg ryddet opp, og jeg står for dette den dag i dag. Jeg mener jeg gjorde det eneste rette. Inntektene fra parkeringen skulle denne gang som tidligere gå til Norske Redningshunders Harstad-avdeling.
Bokseentusiast
Han kunne gjort en militær karriere. Men at det ikke ble slik, kan han i ettertankens tid muligens sette på kontoen for hjemmekjærhet og patriotisme. Kjærligheten til sin barndoms fødeby er stor. Det har den alltid vært. Det kommer den alltid til å være. Regn med han som fast tilskuer på HIL sine hjemmekamper. Rett og slett fordi det er klubben i hans herte. Men vær trygg på at han heier på det som lever og virker i Harstad. Kanskje litt ekstra på det som måtte være igjen av boksemiljøet i byen. En klubb som han selv var med å etablere og bygge opp. Selv har han aldri bokset en eneste kamp, men som trener har han oppnådd resultater gjennom andre. Som da han var i hjørnet da Øyvind Pettersen ble norsk ungdomsmester i Tønsberg. Frode Evensens sølvmedalje i junior-NM, skal også i stor grad tilskrives Eriksens glødende engasjement for boksesporten. Men én ting tilgir han aldri seg selv: At han har rotet bort autografen til ”the greatest” Muhammad Ali, som på sitt beste, ifølge bokseentusiast Eriksen, gjorde boksing til kunst.
Ordfører
«Knock out på Halvar». Dette var tittelen på Harstad Tidendes forside tirsdag 11. september 2007. En politisk karriere, som startet med politisk grunnkurs i Unge Harstad Høyre i 1964, hadde nådd sin topp.
- Jeg følte en ekte glede. Samtidig hadde jeg stor respekt for ordførervervet og den jobben Halvar Hansen hadde gjort gjennom mange år.
Helge Eriksen ser på nytt ut av vinduet. Klarer ikke helt å fjerne blikket fra havneområdet - av flere grunner.
Det skulle bli med fire år. Fire gode år, der vi fikk gjort mye for Harstad, oppsummerer hovedpersonen selv, vel vitende om at gravemaskiner og gul- og oransjekledte menn jobber på spreng med Harstadpakken. Et slags symbol på Helges ordførergjerning. Men også et symbol på det som skulle påføre han politiske banesår.
- Jeg registrerte tidlig at dette kom til å bli krevende, men jeg så også at dette var rett for byen. Som politiker må man ville noe, og jeg har aldri vært redd for å stå i stormen og forsvare en god sak. Harstadpakken var en slik sak, fastslår Eriksen, og håper å bli trodd på at bitterheten ikke har klamret seg fast. Dette til tross for at saken som kostet han ordførerkjedet nå blir gjennomført, og til og med bejublet som fremtidsrettet i mange kretser.
- Denne saken er større enn meg. Og sånn er det å være politiker, sier ex-ordføreren.
Nederlaget
I likhet med sitt store bokse-idol, satset Helge Eriksen på comeback. Sterk i troen stilte han som Høyres ordførerkandidat, og han hadde et reelt håp om å ta tilbake ordførermakten i en alder av 65 år. Men slaget om Harstad havns utvikling skulle koste dyrt. I likhet med Muhammad Ali klarte heller ikke Helge Eriksen å komme tilbake. I realiteten ble han slått knock out av idéen Lille Venezia og grupperingen Unge voksne. En valgoppslutning på 12,5 prosent kom som en knallhard rett venstre. Velgernes tilbakemelding var egnet til å ryste den robuste lokalpolitikeren.
- Det siste valget er mitt største nederlag, og det er lett å se at havnedebatten var en vesentlig årsak til akkurat det. Det var en debatt som sporet fullstendig av. Den ble forgiftet, og jeg følte meg demonisert. Også av media. Det må jeg innrømme. Ofte spurte jeg meg selv: Er dette min by?
- Har du i ettertid vurdert din egen rolle. Kunne du gjort noe annerledes?
- Ikke egentlig. For meg var dette rett for byen, sier den tidligere havnestyrelederen. Han blir stille i noen sekunder.
- Men jeg kan bli litt for engasjert. Jeg ser den. Jeg ser den. Igjen skuer han ut mot havna, som om han speider etter gode minner. For eksempel Andreas Eriksen Herrefrisør.
Siste kapittel
Tiden som yrkesaktiv er over. Forsvaret har for lengst takket av en offiser etter lang og tro tjeneste. Etter over 30 år som journalist takket han for seg og begynte som oljelobbyist i Harstads og Kunnskapsparkens tjeneste. En jobb han hadde fram til nylig, kun avbrutt av ordførergjerningen.
Han omtaler seg selv som pensjonert jobbsøker, men lever godt med at det nok blir mange onsdager sammen med Karbonadekameratene på Grand. Ikke har han planer om å skrive bok heller, selv om den kunne blitt innholdsrik. Der kunne det ha stått om hans engasjement for å få Nord-Norges første kunstgressbane, Harstadhallen og sittetribune. Ett kapittel kunne omhandlet hans mangeårige rolle i Gangsåstoppen AS, som blant annet førte til bygging av parkeringsplass. Det kunne til og med vært et avsnitt om da amerikapatrioten Helge Eriksen, på sitt stipendfinansierte USA-opphold, var i Det Hvite hus og fikk møte daværende president Jimmy Carter. Og i forordet ville han sikkert takket barn, barnebarn og helgekjæresten for støtte i gode og ikke fullt så gode dager.
Men om hans politiske karriere, er siste kapittel skrevet. Det kom i form av en søknad om fritak fra alle kommunale verv i inneværende periode. Dette til tross for at han tidligere uttalte at han ville ta del i de viktige debattene.
Han ser at han kan ha skuffet dem som ville ha han med videre. Men han kjenner ikke på noe svik. Han er mer på det sporet at det som politker er vanskelig å være delvis til stede. For Helge Eriksen har det alltid vært viktig å være fullt og helt, og ikke stykkevis og delt, som Ibsens Brand sa det.
- Dessuten var det nødvendig med fornyelse i Harstad Høyre. Kanskje representerer ikke jeg noen fornyelse. Og jeg vil ikke risikerer å bli en GGG (gretten gammel gubbe), sier Helge Eriksen - denne gangen med et solid smil om munnen.
«Det er en tid for alt», skrev han i sin avskjedshilsen på Facebook. Han mener det. Og han snur ikke. Ikke denne gangen - heller.