Kjære alle sammen.

”Æ vil ha tilbake mitt Norge”. Sa en god venn av meg.

''Kjærlighet, vennskap og respekt forener ikke folk så mye som felles hat'' sitat Anton Tsjekhov

Æ registrere dessverre at det virker slik på sosiale medier og rundt om i samfunnsdebatten i dag.

Retten til å søke asyl er nedfelt i menneskerettighetserklæringen, en erklæring som har vært hyllet over hele verden og kanskje særlig i Norge. Artikkel 14 lyder som følger: '' En hver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse''.

Hva er det som skjer med holdningen i landet vårt nå? I fredslandet Norge, landet som til og med har æren av å dele ut fredsprisen? Et land der hele nasjon for noen få år siden samlet seg i rosetog for å vise sin avsky mot intoleranse?

Er vi ikke alle bare mennesker? Skal vi ikke behandles med verdighet enten vi er kristen, muslim, hvit eller svart? Enten vi lever i luksus villa på Frogner eller på flukt fra krig, sult og forfølgelse?

Æ skammer meg over å lese om intoleranse, over holdninger som bryter med noe av det mest grunnleggende i verden, menneskeverdet.

Æ vil ha tilbake mitt Norge. Et Norge fylt med toleranse og nestekjærlighet. Et Norge der verdighet for mennesker står sentralt. Det flerkulturelle Norge, slik Norge alltid har vært.

Vi har så mange forskjellige kulturer i Norge, de har hatt lenge lenge før de første innvandrerne kom. Vårt samfunn e nu blitt enda rikere på kulturer, hva gjør så det? Se bare på vår egen Multikultura? Hva hadde det vært uten et flerkulturelt Harstad samfunn.

Det handler ikke om ''oss'' og ''de'' andre, men om ''vi''. Vi har alle et felles ansvar.

Æ spør meg ofte, hva ville æ gjort om det kom krig og fattigdom til Norge? Hva ville æ gjort om æ ble forfulgt i mitt eget hjemland? Ka ville æ gjort om æ hva livredd for å sende barna eller barnebarna mine ut i gata i redsel for kuleregn og krutt? Hva ville æ gjort om barna mine sulta?

Jo svare er enkelt, æ ville søkt mot sikkerhet. Mot steder i verden der vi kunne fått levd i trygghet. Hvem ville ikke gjort det?

Hvorfor klarer man ikke koble denne forståelsen mot den ''fremmede''?

Æ trenger å oppleve verdighet, æ treng å oppleve at mine barn lever i trygghet. Æ vil gjøre alt for å beskytte mine. Vil ikke du?

Hvorfor stempler vi da andre mennesker som ''lykkejegere'' med negativ fortegn?

La debatten om mennesker på flukt, om mennesker som søke asyl, være preget av verdighet, respekt og medmenneskelighet, da tror æ vi kommer så mye mye lenger.

Takk for oppmerksomheten.