«Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?» er løftet Wiggo ga til Åse da de giftet seg i 1972.
– Dette er de onde dagene, sier Wiggo.
Ved siden av han sitter Åse. Hun sitter i godstolen godt pakket inn i flere pledd.
På brystet har Wiggo lagt en håndduk ettersom Åse har mye slim i halsen for tiden.
Tilpasset huset
Wiggo og Åse bor i Kongsvik. Der har han bygget om hjemmet slik at det er tilpasset behovene til Åse.
Ute er det bygget en rampe slik at han får Åse ned trappa. Ytterdøra åpner seg automatisk. Inne i stua er det et såkalt seil man bruker til å flytte personer med.
For over ti år siden kom den nedslående nyheten. Åse har både Parkinsons sykdom og Alzheimer, også kalt parkinsondemens.
Parkinsons sykdom er en hjernesykdom som er karakterisert ved motoriske symptomer med langsomme bevegelser, muskelstivhet og skjelving.
Alzheimer er den fryktede demenssykdommen som sakte, men sikkert, gjør at pasienten glemmer mer og mer. Til man til slutt – ofte – svinner helt bort.
– Det er en 24-timers jobb. Men dette er løftet vi ga hverandre da vi giftet oss.
Mistet sønnen
Wiggo og Åse har vært kjærester siden de var ungdommer.
Åse og Wiggo møtte hverandre i 1970 da Åse startet å jobbe på samme arbeidsplass som Wiggo.
I 1972 giftet de seg. Åse var 18 år og Wiggo var 21 år.
Paret fikk fire barn sammen, to døtre og to sønner.
Men i 2007 skjedde det en tragisk hendelse. Åse og Wiggo mistet den ene sønnen sin. Han ble funnet død i sitt eget hus i Kongsvik.
Wiggo forteller at menneskene rundt dem merket at Åse forandret seg etter dette, og noen år senere fikk de beskjeden om parkinsondemens. Da var Åse rundt 60 år.
Dette kom som et sjokk for Wiggo.
Skal ikke på sykehjem
I dag har Åse mistet både språket og bevegelsene i ben, armer og hele kroppen generelt.
Men hun har aldri vært lagt inn på sykehjem – og det skal hun ikke så lenge Wiggo selv er i stand til å hjelpe henne.
Til tross for mange legers anbefalinger.
– Vi pratet om dette før hun ble veldig syk. Hun ønsket å være hjemme.
I starten hadde de hjelp fra hjemmesykepleiere. Men da Wiggo så at hun ble mer og mer forvirret av nye ansikt titt og stadig stoppet de hjelpen.
– Hvor mye hjelper du Åse med?
– Alt.
Wiggo er kort i svarene, men forteller videre at han føler det er hans plikt. Selv om Åse i dag trenger hjelp til alt kommer det ingen klaging fra Wiggo.
Dette er også grunnen til at datter Marita Arntsen har nominert Wiggo til HTs julestjerne.
Tar alltid Åse med seg
Uansett hvor Wiggo skal tar han alltid Åse med seg. I år skal de feire julaften hos eldste barnebarnet. Første juledag kommer store deler av familien til dem.
– Hun blir så glad når hun får være sammen med familien, sier Wiggo.
Han forteller at han merker store endringer i oppførselen hennes når barnebarn og oldebarn er sammen med henne.
Hun sitter lenge å ser på dem og forsøker etter hvert å kommunisere med dem.
Under intervjuet kommer det noen lyder fra Åse i form av uforståelige ord.
Men Wiggo forstår henne likevel.
– Hvordan?
– Telepati, sier han og ler.