Vi må starte noen år tilbake i tid. Det var på formiddagen søndag 9. desember 2001, rundt klokken 11. Været var vått, med sludd og dårlig sikt. Det var rundt tre plussgrader og vind i området, ifølge en artikkel i VG dagen etter.
Den gang 18 år gamle Geir Strøm Jensen kjørte fra Blokken mot Sigerfjord. Han hadde vært på nattevakt på Statoil, og så kjørt en venn til Blokken. På vei tilbake var han alene i bilen. Idet han kjørte ned den siste bakken mot Brokløystunnelen gikk det galt.
Det Geir nå forteller husker han ikke selv. Han husker faktisk kun to ting fra livet før denne skjebnesvangre desemberdagen. Men det skal vi komme tilbake til.
18 år gamle Geir hadde en stor interesse for biler. Selv kjørte han en Opel Kadett GSI. Over frontruta sto det skrevet «Lillebror», som var kallenavnet hans den gangen, med store bokstaver.
Les intervjuer med politiet og de første som kom til stedet nederst i saken.
Traff fjellet tre ganger
Geir hadde bare hatt lappen i 4,5 måneder. Å spørre i detalj om bilinteressen, eller hvordan den ferske sjåføren var bak rattet, er det ikke så mye vits i. Geir husker det ikke selv. Han husker ikke ulykka heller, men rekonstruksjonen viste at han antakelig hadde forsøkt å unngå en hindring, kanskje et dyr, i veibanen like før tunnelen, og ikke klart å rette opp bilen igjen.
Han smalt først inn i veggen på venstresiden inne i Brokløystunnelen, før bilen spratt tilbake og inn i den andre siden. Totalt tre ganger skal bilen og tunnelveggene ha møttes i harde sammenstøt.
Selv ble Geir slengt ut gjennom bakruta på bilen. Det var mye blod, både i og rundt bilen, men også oppe i taket i tunnelen.
Ble liggende i timesvis
I sjokket etter ulykka begynte Geir å gå ut av tunnelen, rundt 200 meter opp veien, og over autovernet. Der falt han ned en skråning, og stoppet i et tre. Slik skulle han bli liggende lenge.
– Det var en søndag formiddag i Brokløysa. Det oset ikke akkurat med trafikk, sier Geir og ler.
Midt oppi tragedien og den lange kampen tilbake, har han humøret og positiviteten i behold. Kanskje i enda større grad enn tidligere. Livet er jo for kort til å være sur eller tenke negativt.
Det gikk en hel time etter ulykka før noen kom til ulykkesstedet. Politiet ble varslet og kom til stedet. Da bilen sto registrert i navnet til foreldrene til Geir, fikk de en telefon om at bilen sto knust i tunnelen. Det var store skader på bilen, og mye blod i tunnelen. Ingen Geir var å se.
Sporene ble vasket vekk
På grunn av været var alt av spor og blod utenfor tunnelen vasket bort. Så selv om venner og familie begynte å lete i området, hadde de få spor å følge.
– Det går ikke an å tenke at jeg kunne ha forlatt stedet sammen med noen, eller gått derifra. Det hadde ikke gått an, sier Geir.
Først nærmere klokken 17 ble han funnet, kraftig nedkjølt etter å ha ligget i snøen i nesten seks timer. Kroppstemperaturen var bare 31,4 grader.
– I ettertid har jeg blitt fortalt at det kanskje var flaks at ingen fant meg. Skadene var så store at blodet bare gikk til de viktige organene i magen. Jeg hadde knekt hjerneskallen og fått tre hjerneblødninger.
Siden han var nedkjølt, hadde kroppen mindre behov for oksygen, noe som kan være gunstig for hjernen. Det er muligens noe av årsaken til at han overlevde.
Hjertet stoppet
Da stefaren fant han utpå ettermiddagen, sto ingen ambulanse klar og ventet på han. Skadene var store, og Geir ble lagt i politibilen i påvente av ambulansen.
– Da de fant meg, hadde jeg knekt hjerneskallen, og øyet var litt ute. Jeg hadde knust dashbordet med føttene, og beina var vridd opp til panna mi. Klærne var revet av. Det samme var det meste av skinn og hår. Jeg var helt ødelagt.
Vel fremme på Stokmarknes sykehus ble det jobbet iherdig med Geir.
– Men klokken 23.55 den kvelden, la jeg inn årene. Da stoppet hjertet.
Ved hjelp av hjertestarter fikk de hjertet i gang. Geir ble lagt i respirator, og sendt med ambulansefly. I utgangspunktet skulle han til St. Olavs hospital i Trondheim, men uvær i lufta gjorde at de ble omdirigert til Tromsø.
– Jeg hadde et voldsomt press i hodet, og på grunn av den ekstra tiden det hadde tatt med omdirigeringa, måtte de drenere hodet mitt mens vi var i ambulanseflyet. Jeg kjenner de som fløy meg den dagen, og de har fortalt at flyet måtte til en skikkelig rens etter dette. Det var blod overalt.
Etter behandling i Tromsø så det ikke lyst ut for Geir. Han ble lagt i en glasskolbe på det han omtaler som et siste-reis-rom. De mente at han var hjernedød, og kroppen ble holdt kunstig i live.
Familien hadde kommet for å ta farvel før kontakten skulle trekkes ut.
Så blunket Geir med øynene.
– Ingen skjønte hvorfor. Jeg var jo død.
Operasjoner og sykehusopphold
For mens legene trodde at det ikke lenger var noen aktivitet i kroppen og hjernen hans, var det noe som ble satt i gang igjen.
– Det skjedde noe som ikke skulle skje.
Geir ble flydd til Bodø, og etter flere sykehusopphold og mange operasjoner bar det til Sunnaas sykehus, landets største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering, like ved Oslofjorden.
– Jeg vet at jeg har vært vanvittig heldig med folkene rundt meg. Teamet mitt på Sortland jobbet knallhardt for meg, og fikk meg til Sunnaas.
I løpet av intervjuet trekker Geir frem fastlegen sin på Sortland, Kjell Arne Kristiansen, flere ganger. Han er full av lovord om legen som har betydd mye for han i kampen for å bli frisk.
Den virkelige kampen begynte da Geir kom til Sunnaas. Han var der i tre år, med noen avbrekk hjemme på Sortland innimellom. Det var på Sunnaas han begynte å skjønne hva han hadde vært gjennom. Det første oppholdet der var det lengste. Geir var lam, kunne ikke snakke, husket ingenting. Han hadde ikke følelse i venstresida på overkroppen.
Klokken halv sju ble han vekket, og da hadde han nåler og ledninger over hele seg, men han kjente ingenting. Dette gjentok seg hver dag.
– Men så en dag: AU! Jeg kjente nåla.
Måtte lære seg å fungere
Nervene i kroppen hans var satt ut av spill, men de fant fort ut at han ikke skulle være lam resten av livet. Det kunne gro. Det var nå den hardeste prosessen begynte, og Geir skulle være nødt til å lære seg å fungere igjen.
– Alt skjedde så fort. Fra å være klar for å legge meg i kista, til at jeg er på Sunnaas og skal lære meg å gå igjen, sier Geir.
I de tre årene på Sunnaas levde Geir i sin egen boble. Han kjente ikke så mange, siden han ikke husket vennene sine. Han følte at han ikke eksisterte i disse tre årene. Alt handlet om å kjempe seg tilbake. Selv om han startet helt fra begynnelsen, med å prøve å komme seg opp av rullestolen, gikk det veldig raskt å lære seg å gå igjen. Når det hadde kommet seg, hadde de leiligheter på Sunnaas, der han skulle utføre vanlige, hverdagslige oppgaver. Han måtte steke egg, sette frem melk eller støvsuge.
– Hvorfor kan jeg ikke drikke av melkekartongen? Hvorfor må jeg skru av stekeplata etter å ha stekt egg? Sånne enkle ting var ikke logiske for meg. Det fantes ikke i hodet mitt.
Slik ble han trent på å fungere, på å forstå logikken. Absolutt alt måtte læres, som barn må.
– Hvordan var det å lære sånt i voksen alder?
– Pinlig. I prosessen skjønner du mer og mer. Du skjønner at du ikke fungerer, og du skjønner at du aldri blir god heller. Man blir litt motløs av ikke å få det til. Det er depressivt og tøft.
Det tok lang tid før Geir ordentlig skjønte hva han hadde vært gjennom. Han snakket mye om bilen. Han skjønte ikke at den var borte.
– Smellen er borte fra hodet mitt. Det kunne like gjerne ha vært en flystyrt for min del. Men jeg har jo vært på ulykkesstedet, og frem til vedlikeholdet i tunnelen i fjor kunne man se sporene fra bakruta mi i fjellveggen.
– Unngikk dyr
For 18-åringen ble livet snudd helt på hodet. Han hadde egentlig store planer om å bli jagerpilot. Sesjon og opptak var unnagjort, og han skulle etter planen til Chicago for utdanning i april 2002. Men ulykken, som skjedde bare noen måneder før, satte en stopper for dette.
– Jeg hadde bestått alle testene. Fortsatt har jeg et papir der det står at jeg er «midlertidig udyktig». Jeg må bare si ifra hvis jeg vil prøve igjen, sier Geir og ler godt.
Ulykka ble rekonstruert i ettertid. Den viste at han ble målt til 89 kilometer i timen i 80-sonen.
– Det var nok altfor fort for det føret, men jeg var 18 år, og det var første vinteren min med lappen. Jeg var Schumacher, den beste sjåføren, trodde jeg selv, sier Geir.
Rekonstruksjonen viste at noe antakelig hadde skjedd i bakken før tunnelåpninga. Kanskje hadde han forsøkt å unngå å treffe et dyr i veibanen. Geir hadde fått sleng på bilen, og prøvd å berge den på vei ned fra bakken.
– Tunnelen er kjent for at det er veldig mange dyr som går inn der om vinteren.
Som for å understreke poenget, står det en elg i grøfta idet vi kjører ut til tunnelen for å se på ulykkesstedet.
Han har vært på stedet mange ganger før. Ofte har han syklet de milene det er ut hit. Å bruke kroppen fysisk har blitt ekstra viktig for Geir etter å ha opplevd å være lam.
Forandret personlighet
Ikke å vite hvem han var, hvem han hadde vært og hva han hadde opplevd, var vanskelig for Geir.
– Det var som terror i kroppen.
Han lette frem album, så på bilder fra første skoledag og fra sommerferier.
– Det ble en besettelse for meg. Jeg måtte vite hvem jeg var. Men teamet mitt sa at det som ikke hadde kommet tilbake etter en viss tid, aldri ville komme tilbake, og at jeg måtte glemme det som var, og se fremover.
Geir har ofte blitt minnet på at han ikke husker så mye. Han har blitt god på å nikke og smile dersom noen snakker om gamle minner, men heldigvis kjenner de fleste til historien hans.
Geir mener selv at den Geir han var før ulykka, forsvant den dagen. Han ble født på ny da han våknet på sykehuset.
– Personligheten min hadde forandret seg. Selv husker jeg ingenting, så jeg har ikke fasiten. Men det er det de sier, og det er litt ekkelt ikke å vite hvordan jeg var før. Men jeg har inntrykk av at forandringen er til det positive, sier han.
I dag er det vanskelig å se for seg at Geir har vært gjennom noe så tøft. Når man møter han, ser man ikke at han har vært så nær døden man kan komme, at han har vært lam, eller at han ikke kunne prate. Arrene i hodebunnen er der, men de er dekt av tykt hår. På ryggen vises arr godt, men ellers er det kun et lite arr på hånda, samt et arr ved øyet som er synlige tegn på ulykken. Og de ser man ikke uansett, for blikket stopper heller i det brede smilet hans.
– Jeg har nok fått et litt annet syn på ting. Det er klart jeg har dårlige dager, men jeg blir aldri sur. Det har jeg ikke tid til. Man ser ting annerledes når man vet hvor kort livet kan være. Når jeg har vært der at jeg ikke kunne gå eller prate, og vet om jobben som ligger bak for å komme seg tilbake, klarer jeg ikke å se andre ting som problemer.
Ble drosjesjåfør
Da Geir var tilbake på Sortland etter tre år på Sunnaas, begynte veien tilbake inn i systemet. Kroppen fungerte, og de måtte finne ut hva han kunne brukes til. Han gikk fortsatt til jevnlig oppfølging, men fikk blant annet sertifikatet tilbake. Eller, vel, det ble aldri tatt fra han, men han måtte bevise på nytt at han kunne kjøre bil.
– Men hukommelsen var ikke så bra. Jeg hadde mamma på hurtigtast på mobilen. En gang stoppet jeg i busslomma ved det som den gang var Statoil. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg var, og måtte ringe mamma for å bli henta. Sånn kunne det være.
Geir opplevde mye støtte hjemme på Sortland, både fra familie, det medisinske teamet rundt seg, NAV og andre. Sortland taxi engasjerte seg veldig i Geir, og ga han jobb som drosjesjåfør.
– Det er jo hukommelsestrening som bare det. I tillegg er det sendere i drosjene, og man kommuniserer hele tiden. Jeg kunne bare trykke på en knapp om jeg hadde glemt hvor jeg skulle, sier Geir, og legger til at han er så takknemlig for hva gjengen i taxiselskapet har gjort for han.
– I tillegg fungerte det så godt. Jeg var der på arbeidstrening, men bare økte og økte antall timer. Det gikk så fort.
Han var på jevnlige oppfølginger.
– Er du fortsatt det?
Han lar svaret vente akkurat lenge nok til at han lurer frem et fornøyd smil.
– Nei.
Søkte til Skeidar
Geir ble i jobben som drosjesjåfør i omtrent ti år. Så ville han utfordre seg videre. En dag, i 2011, så han at Skeidar søkte etter en møbelselger i 80 prosents stilling. Han hadde veldig lyst på jobben, men var ikke sikker på om han ville takle en sånn utfordring.
– Jeg pratet med Kjell Arne, legen min, den dagen, og han sa at jeg måtte utfordre meg videre, og at vi ikke skulle snakke om ulykka igjen. «Det har aldri skjedd», sa han. Så da søkte jeg..
Det hører selvsagt med til historien at Geir fikk jobben. Det var mye som skulle læres, med salg, om produktene og om datasystemer. Men det fungerte. Og jobben hadde han fått helt på egen hånd, uten å fortelle om ulykka eller hjerneskaden.
I 2014 ble han varehussjef på Sortland, og stortrives i jobben. Men han medgir at han er mye på jobb for å sørge for at alt til enhver tid er perfekt.
– Jeg går nok veldig oppi ting for å lykkes. Jeg er perfeksjonist og skrudd på hele tida.
Når denne historien nå publiseres, er det flere uker etter at intervjuet ble gjort. Dette var første gang på mange, mange år at Geir har fortalt sin historie i detalj, noe som ble en stor påkjenning for han.
– Jeg har ikke prata om dette på lenge. Det er ekkelt, sier Geir.
Det har gått 16 år siden ulykka. Siden den gangen har Geir flyttet med sin familie, samboer og til sammen fire barn, til Sigerfjorden. Fra det grå huset, ikke langt fra kirka, har han utsikt rett over fjorden, til tunnelen der livet så brått endret seg. Han håper at hans historie kan være til inspirasjon for andre, og at den kan vise at det meste er mulig om man er sta og jobber hardt.
– Jeg er så utrolig takknemlig. I dag har jeg ingen plager, jeg er bare rusa på livet.
Var de første på stedet: – Jeg var fly forbanna på politiet
De første som kom til stedet er ikke nådig i sin kritikk av politiets innsats.
Karsten og Margrethe Lundgård skulle til Blokken for å spise søndagsmiddag 9. desember 2001. Selv om det har gått nesten 16 år, husker de dagen godt.
– Allerede da vi kjørte inn i tunnelen, sa jeg til Margrethe at det var en rar lukt her. Det lukta litt svovel, sier Karsten.
Det er, dessverre, ikke første gang Karsten og Margrethe har vært de første til å komme til et ulykkessted. De var allerede tidlig i tunnelen forberedt på at noe kom til å møte dem, og tok det derfor med ro gjennom tunnelen.
– Etter hvert så vi plutselig at det sto en bil i fjellveggen. Døra til førersiden var åpen, og det var blodspor i døråpninga, forteller Karsten.
Prøvde å se etter spor
Mens Margrethe holdt seg i bilen med ungene, gikk Karsten ut for å sjekke bilen. Han prøvde å se etter spor, for å tyde retningen personen som hadde vært i bilen kunne ha tatt. Men med dunkelt tunnellys inne, og sludd ute, var det vanskelig å se noe.
– Vi gjennomsøkte tunnelen. Etter hvert kom det til andre biler, og vi fikk både ringt politiet samt lett i området, sier Karsten.
Til å begynne med visste de ikke hvem bilen tilhørte, og heller ikke om personen befant seg i området, eller om han hadde blitt plukket opp tidligere. De kunne kjenne at motoren fortsatt var varm, og mente at ulykken måtte ha skjedd forholdsvis kort tid før de kom til stedet.
Politikritikk
Han husker at han var fly forbannet på politiet da de kom.
– Vi hadde sinnssykt god tid før politiet kom, for å si det sånn. Det skjedde ingenting. Kaldt var det også, sier han.
De lette og gjorde så godt de kunne, frem til politiet kom til stedet. Karsten husker at han reagerte på de spørsmålene han fikk fra politiet når de først kom til stedet.
– De spurte ikke noe om hva vi hadde gjort eller hvor vi hadde lett. Politiet spurte om en annen ulykke som skulle ha skjedd i nærheten, som de samtidig medga at ikke hadde noe med denne å gjøre. Jeg ble forbanna, og sa til dem at de måtte ha fokus på denne saken, sier Karsten.
– Jeg spurte blant annet politiet om de hadde sjekket om noen hadde kommet inn på sykehuset. Det hadde de ikke gjort, legger han til.
– Dere fikk vel beskjed om å forlate stedet? sier Margrethe, som selv dro tidligere fra ulykkesstedet enn Karsten, på grunn av barna.
– Ja. Men det gjorde vi ikke. Vi skjønte jo av skadene på bilen at her var det noen som led et sted. Nå har jo vi vært ute for noen ulykker tidligere også, og kanskje derfor var vi ekstra bestemt på at vi ikke ville forlate før vi hadde fått noen avklaring.
– Vi diskuterte også om noen kunne ha gått av gårde i sjokk, sier Karsten.
Mørket kom
Det ble etter hvert mørkt. Karsten og andre som hadde lett i noen timer, forlot først da hundeekvipasjen kom. Det var etter det at Geir ble funnet.
– Vi fikk en telefon om at han var funnet. Jeg husker ikke fra hvem, men de fortalte hvor det var de hadde funnet han. Det hadde så enormt mye å si for oss at alt gikk bra til slutt.
Politiet: – Kritikken var berettiget
Politiet medgir at det var en svikt hos dem i forbindelse med ulykka. De tok saken alvorlig internt i ettertid.
Forklaringen fra politiet skal, ifølge en artikkel i VG dagen etter, ha vært at de ikke ville ha utenforstående «tråkkende rundt», da de jobbet med å få ut hunder i ulykkesområdet.
– Meldinger vi fikk inn tydet på at sjåføren i ulykkesbilen hadde blitt plukket opp av noen kamerater i en annen bil. Vi brukte ganske lang tid på å ringe rundt til venner og kjente, fortalte lensmannsbetjent Rolf Bastiansen ved Sortland lensmannskontor til VG etter ulykka.
Geirs mor, Torhild, reagerte på at de ikke fikk lete etter sønnen umiddelbart.
– Det er bare ufattelig at politiet handlet slik de gjorde. Tatt i betraktning alt blodet og skadene på bilen, burde de skjønt at sønnen min var i nærheten, sa hun til Se og hør noen måneder etter ulykka.
– Tatt alvorlig internt
Bjørn Johansen, som var lensmann ved Sortland lensmannskontor i 2001, husker ulykka godt. Han gikk nylig av med pensjon.
– Det ble tatt ganske alvorlig internt hos oss i ettertid. Det var en svikt hos oss, det er det ingen tvil om. Kritikken var berettiget, og vi tok den alvorlig, sier han.
Hendelsen skjedde før vi hadde en operasjonssentral, noe som innebar at vakthavende lensmannsbetjent var både operasjonssentral, og den som foretok vurderinger ute i felt. Johansen var ikke selv på ulykkesstedet.
– I den tiden var det én person som var på jobb alene. Jeg husker at jeg ble orientert om den saken bra lenge etter at den hadde skjedd, og ga da beskjed om å få tak i letemannskaper. Vi tapte mye tid på at det ikke ble iverksatt, sa Johansen.
Innførte trippelvarsling
Politiet har gjennomgått flere forandringer siden den gang. Allerede tidlig i 2002 ble operasjonssentralen i Harstad satt i drift. I tillegg ble det på omtrent samme tid, ifølge Johansen, iverksatt trippelvarsling, noe som innebærer at brann, helse og politi blir kalt ut samtidig. Tidligere var det stort sett politiet som ble varslet, som så igjen varslet de andre nødetatene.
– Det går ikke an å sammenligne den situasjonen med sånn som det er i dag. Heldigvis har det skjedd mye på beredskapsfronten, sier Johansen.