Lindahl er en av de mest travle kunstnerne i regionen, med oppdrag over hele verden. Hun fikk blant annet storoppdraget med å lage en utsmykning foran det nye Statoilbygget, der hun leverte det permanente verket «Lys over land».
Heder og utmerkelse
Kunstnerens primære uttrykksform er kalk i forskjellige former, som kritt, kalkstein, skjelett, sement og marmor.
Kritikerprisen kom i stand etter initiativ fra Bodø kunstforenings daglig leder Cathrine Terese Persson i 2017. Prisen er en heder og en utmerkelse, hvor det følger en pengepremie på 10.000kr.
Prisen skal hedre en kunstner eller kunstnergruppe ved å anerkjenne ett kunstnerisk bidrag ved «Den Nordnorske Kunstutstilling». Verket skal ha særlige kunstneriske kvaliteter, som utpeker det som et fremragende arbeid.
Arbeidet skal således fremstå som velartikulert med et tydelig, helhetlig formspråk; som forener det håndverksmessige og den kunstneriske idé; og som appellerer til tolkning ved å ha flere lag av betydninger.
Dyp, stoisk ro
I juryens begrunnelse for tildelingen står det blant annet: «I en tid hvor mye at det som omgir oss av materialer er menneskeskapt, hvor menneskelige relasjoner er digitalt mediert, og hvor deltajerikdommen av hva det betyr å være menneske og ha et erfaringsrikt liv tynnes ut til en overflatisk hinne fordelt på interaktive plattformer, er det en betryggende, dyp stoisk ro over Lindahls Uforløst».
Om selve verket skriver juryen: «Lindahl har uredd tatt for seg ett av kunsthistoriens mest klassiske materialer, marmor. Marmorens melkeaktige konsistens slipper lyset inn just under overflaten, og det er nettopp i denne overflaten at Uforløst finner form som tegning.
Det er vanskelig få øye på hele figuren med en gang; det synlige forsvinner inn i den hvite overflaten så fort du har følget streken videre. Etter hvert oppdager man hele formen. Det er en vemodig avsløring. Lindahl med taktfast strek har risset inn en tegning av et uforløst foster».
Dialog
Juryen avslutter med følgende: «Dette relativt lille, lavmælte verket er full av kontraster. Mellom det flyktige og det evige. Mellom marmorens klassiske, estetiske motiver og den utradisjonelle representasjonen av fosteret. Mellom det å være en tegning og det å være en skulptur. Mellom det harde og det myke. I en uuttømmelig dialog med oss som betraktere».
