Fikk fagbrev:

Generelt var det stor mangel på fagfolk etter krigen. Så vidt vites ble de første elektromontørene i Harstad sertifisert ved inngangen til 1950-åra. Denne faggruppen hadde høg status innen tidens arbeiderklasse. Det kan ha skyldtes flere ting, der lønna nok spilte en ikke uvesentlig rolle.

Elektromontør gr. l.

For å kunne bli elektriker / elektromontør krevdes det fire års praksis i faget, som den gang som nå kalles læretid. Før han kunne gå opp til fagprøve i faget måtte læretida avtjenes i et firma som hadde godkjent elektroinstallatør. Dessuten gikk han i to år på teknisk fagskole – på kveldstid fra kl. 1800-2100. Elektrikeren måtte altså ha kompetanse og sertifikat for å kunne arbeide på elektriske installasjoner i tillegg til at han var ansatt under en ansvarlig installatør.

Under foranstående forutsetninger kunne han så foreta forbedringer, oppgradering, nyinstallasjoner, feilsøking og utbedring av feil på elektriske anlegg. Her har vi altså beskrevet utdanningsforløpet for en elektromontør gr. L på 50 – 60-tallet.

Fagprøven

I Norge er en elektriker underlagt normer, lover og forskrifter innen elektrofaget. Disse lovene, forskriftene og normene må lærlingen kunne bevise at han kan, gjennom å besvare spørsmål fra eksaminator i den teoretiske delen av fagprøven, i tillegg til at han også gjennomgår en skriftlig prøve. Da Steinar Pedersen gjennomgikk sin teori-prøve, ved det som den gang het Sør-Troms yrkesskole, innbefattet prøven blant annet å beregne ledningsnettets kvadrat og den derav følgende sikringsstørrelse. Det var og et krav om at kandidaten måtte kunne klargjøre verktøyet foran en installasjonsjobb. Det ble kalt å «sette opp verktøyet». I dag vil vi kanskje kalle det å forbedre det; som for eksempel å slipe borer, tappjern og kniver. Men vel så viktig ble resultatet av den del av prøven som gikk på å tegne og forklare koblingsskjema og installasjonstegninger.

Den mer praktiske del av prøven besto for Steinars del, sammen med kollega Arvid Aronsen i å montere det elektriske anlegget i hver sin etasje i ny-huset til Karl Olsen på Seljestad i juni-juli 1957. Dette skjedde under ansvar av elektroinstallatør Arne H. Johansen (1917-2000), som hadde startet sitt firma på Seljestad i 1947.

Den gang var det ikke snakk om å installere med plastlagte ledninger i plastrør og den slags. Rørene som ble brukt i skjult-anlegg var galvaniserte jernrør som når de skulle skjøtes ble gjenget og påskrudd ei muffe til neste ledd. Ledningen var av typen NG – som i dag tilsvarer PN. For øvrig ble det brukt «Kulo», «Obl», «Nrg» og «BU»-ledninger, som hver i sær ble brukt i forskjellige rom og installasjoner.

Stolte elektrikere

Det var i september 1958 at noen av de første elektrikerne etter krigen fikk utlevert sine fagbrev. De 11 stolte «gruppe L-montører» vi ser på dagens bilde mottok bevisene sine i Odd Fellow-lokalene i Hotell Viking-bygget av fagprøvenemndas formann, sivilingeniør Kåre Føring (1911-1970), som da hadde kontorplass hos Harstad kommunale elektrisitetsverk. For øvrig besto nemnda av formannen i Norsk Elektriker og Kraftstasjons forbund avd. Harstad Nils Sogge (1918-1991), elektroinstallatør Arnljot Norwich (1922-1994), elektroinstallatør Arthur Carlsen (1892-1973) og elektroinstallatør Arne H. Johansen (1917-2000). De nye montørene hadde tatt fagprøven sin til forskjellig tidspunkt. Det var helt vanlig at nemnda samlet opp en passelig gruppering hvor den mer høytidelige overleveringen av fagbrevet ble utdelt.

I dag

For å bli elektriker nå må man gå følgende: Vg1: elektrofag, Vg2: el-energi og ca. 2,5 år som lærling i bedrift. Det betyr at utdanningsløpet tar rundt 4,5 år.