Vi er gått inn i Advent og begynt på et nytt kirkeår.

Kvasiteologiske betraktninger bør nok unngås! Men forsøk på ettertanke bør kanskje ha sin plass i det offentlige rom, -refleksjoner omkring det ufattbare og umiddelbart nære, tanker om sammenheng og alenehet, om det å leve i en postmoderne og kanskje smadret sammenheng.

På julaften synger vi gladelig i vei om at ”en frelser er oss født”. Gud skje lov, og vi søker raskt inn til varmen rundt festmåltidet, gavene, lyset. Drømmer som vi en gang eide, favner oss – kanskje. Tryggheten som vi savner, slår mot oss. Kanskje er uroen vår mant i jord for en stakket stund. Eksistensiell angst er kanskje usynliggjort og forvist til mørkeloftet, og der er vi ikke iallfall for øyeblikket.

De gode følelser er på plass – vi har det bra, så lenge det varer! Og en inderlig takk går til handelsstand og ansvarlige for oppgangskonjunkturene.

Religionen er grei å ha i bakhånd, som en slags krisebuffer, bare troen ikke kommer oss for nær. Men noen har kanskje oppdaget at den ikke er konsumvare tilgjengelig når vi måtte ønske og i det omfang som passer oss der og da.

I vår moderne velferdstid er det ikke in å bli minnet om den knivsegg vi lever på. Vi eksisterer mange i et slags evig nå, i et tomrom som har aleneheten til søster. Og tempoet har økt noe så til de grader grassat at fortid og fremtid har opphørt å bety noe som helst.

Men kanskje kan kirkeårets grunnleggende rytme fremdeles speile en sammenheng, en fundamental sannhets nærvær.

Advent er forberedelse til livets oppstandelse. Kirka taler om at evangeliet tok bolig blant oss. Mørket måtte vike idet ”Den gyldne sol frambryter”. De tre månedene fram til påske gir tid til beretningen om budskapets nedslag i menneskene, og fasten forbereder oss på påskens nattsvarte forferdelse og mirakel, -Jerusalems natt og hagens evangelium. ”Han er oppstanden, store Gud”.

Fasten var en gang en renselsens tid, en forberedelsens tid til det ufattelige at Gud dør, forlatt av Gud, og oppstår fra de døde slik at hver den som tror på den levende Kristus, har seiret over døden. I katolske kirker (og ute på Trondenes) blir alteret ”lukket” i fasteperioden for så å bli åpnet påskemorgen. – som i adventtida og 1. juledag.

Påsken åpner en bro fra trelldom til frihet. Kristne eller ei, beretningene beveger oss. De sier noe om smertens realitet, om håpløshetens bunnløse fortvilelse, om sorgens altomfattende nærvær. Men påsken markerer frigjøring. I Det gamle testamente feires den som minne om utfarten fra Egypt, fra slavekårenes land. I kristen sammenheng markerer den menneskets frikjøp fra den evige død.

Man er kanskje verken jøde eller kristen. Men likevel er ikke jul og påske alene markering av skifte i årstid, stemningsmettet med sosialt påfyll. Høytidene åpner for fellesskap, en reell nærhet. Dette gjenspeiles også 1. pinsedag, kirkefellesskapets fødselsdag. Det berettes om apostlene at de talte slik at alle forsto, uansett eget tungemål.

Om ikke annet, kanskje kunne man i vår sprengte tid prøve å gjenopprette samtalen, den felles tale med hverandre – uten baktanker eller malise. Nærværende, medlevende.