Selvsagt kanskje. Men noen av oss holder altså på med ordentlige ting, og man kan av og til godt minnes på om det.

Derfor: Ta til venstre i Sørvika, den lange vei opp gjennom markene, over myrene og forbi skogene. Veien skifter navn fra Gate 1490 til Fylkesvei 14. Snei borti kanten av noen vintertause fjellvatn, og registrér hyppige innslag av caravanjungel gjemt inne i krattet. Så, idet ørneblikket fanger Kvæfjords frodige kyster langt, langt der borte i syningom, åpner det fjell- og skogtrange landskapet seg og spiller ut noen breie, fine bondegårder.

Avmarka? For noen, sikkert. Ned mot Straumsbotn heter stedene sånt som Asenbakken, Oldervika, Laksebotn og Klaveselva. Man tenker ag det er fint her oppe. Ordentlige plass til ordentlig virksomhet. Man ser for seg hender i sving, og at det er fint at noen holder på med ordentlige ting, som å dyrke ordentlig mat, som ordentlige dyr får ete, som i sin tur blir ordentlig middag. Den som dyrker mat, gjør neppe så mye galt den stunda. Jord i bruk, heia heia, kan man tenke!

Akkurat i dag er maten godt nedpakka i fryseboksen, for å si det sånn, men vær sikker, den ligger der rett under jordskorpa, på stedet hvil i frostsikker pastell, med blikket retta rett til værs, klar til å bryte isen bare den får noen fuktigvarme klask fra en yppig maimåned.

En byfark kan plutselig uventa slippe fram en bitteliten skamfull tanke over hvor lite han egentlig vet om maten, og den utryddningstrua nordnorske bonden. Kanskje er ikke hverdagen akkurat nå så svimlende travel. Nå rett før jul, tenker man, må det jo for svarte banana, med list og lakkert stålverktøy, være mulig å bende inn ei aldri så lita soluke i Syden!

Ørna tenker neppe, på sin ferd ut mot kyst og fiskemåltid, at var det ikke bilder av sånne steder som dette politikere og byråkrater skulle vært bada i, når de nå skal hugge nytt nordnorsk landskap og meisle fram en ny storregion her i utkanten av verden, oppunder den brånende isen.

Enten Troms og Finnmark, eller det suverent oppfinnsomme motstykket Finnmark og Troms, blir vel hva de ender på. Uangripelig, trygt og - feigt - men da har de jo skusla vekk mye underholdende, fruktbar nabokrangel.

Gokk, eller Trygdenorge? Vel, artig, men - og ville ikke osloværingan ha jubla litt for godt? Oljeland og Fjøsfeskland avskriver vi like godt først som sist, sjøl om vi dessverre må vedgå at både det ene og andre i større og mindre grad er innarbeid i kostholdet.

Arctica har jo litt smak av musikal og lange, sangbare vokaler, og E6 kunne døpes om til Via Arctica. Steike.

Lappia eller Lappland? Svenskene synes det er ok, men er det særlig bedre enn Finnmark? Det hadde ellers vært fint å kunne kalle det derre humpete, svingete E6-helvetesleiet for Via Lappia, men der var svensken før oss, far!

At Tine Meierier snappa navnet Fjordland, og bruker det på omtrent etandes mat, kan muligens bli et problem.

Nei, et navn bør være gluten- og allergifritt. Havkanten?. Nydelig. Men resten av Norge er jo overstrødd med havkant.

Hva med det kætsjy, moderne, engelskklingende Take It Isi? Med varianten Take It Icy, til bruk i engelskspråklig turistinformasjon?

Nei, det må nok være noe med været. Andre steder har de seg en syklon i ny og ne, ellers er det sol. Vi har som kjent vær hver eneste gudskapte dag. Vi kunne flytte, men fortsetter å bo her. Hvorfor? For å hjelpe de andre som like sta, stutete og bakbeistete insisterer på å fortsette å bo her, så klart. Orkania? Sklettalandet? Skoddeheimen? Bare ikke noen snubler inn på Nordlyslandet? Nei for perkele, ørrh puh, puh! Aldri i verden.

Blikket vandrer nedover nedre deler av Storjorda, mot Straumsbotn, hvor havet vasker inn noen bøtter saltvann hver flo, der nede i enden av det tilfrosne vatnet. Er det ikke her vi ligger og vegeterer alle sammen, med rimfrost på øreflippen? Et signal i verden om defensiv tale- og væremåte - med unntak av et par overstadige tromsøværinger - et lysende budskap om at det kan bli rolig, fredelig og værende for både hvem og helst? Et nordnorsk signaturlandskap: Nu skal du altså bare ta det syle rolig og ise deg ned litt altså, puste med magen og senke blikket og la hårfestet få trekke seg opp og attover ei stund, mens du stirrer mot nord. Mot Polarislandet.