Vi sitter på Bark. Christel Boquist tar beskjedent frem ”Pike med kniplinger”. Et fargelagt pikeportrett med et underfundig, ja kanskje litt hemmelig blikk, spør du meg. Et av femten utvalgte portretter som skal finne sin plass i Harstad kunstforenings lokaler. Kunstneren bak ser frem til ei spennende førjulstid. Førstkommende fredag åpnes dørene til den årlige juleutstillinga, der den tidligere interiørdesigneren er publikumsvalgt hovedutstiller.
-Folk spør hvorfor jeg tegner pikeansikter. Jeg har egentlig ikke noe godt svar. Jeg er opptatt av blikket, og at bildene skal ha sinnsstemning. De er forresten begynt å vokse til, disse pikene. Nå er de fra åtte år, opp til tenåringsalder og nesten voksne. I tillegg har en liten gutt fått plass blant alle pikene, ler hun.
Lang prosess
Hun har lenge vært på vei inn i et nytt avsnitt i livet etter at hun fikk diagnosen Parkinsons sykdom for vel fire år siden. Tegning erstatter tolv timers arbeidsdager som interiørdesigner, hvor oppdragene har vært rettet mot både privat- og kontraktsmarkedet. Hun faser gradvis ut bedriften sin.
-Jeg har levd for og med jobben med stor glede, men mine år som interiørdesigner er nok dessverre over. Da jeg fikk diagnosen, var tanken at jeg allerede da skulle trappe ned virksomheten. Parkinson er ikke forenlig med stress, forteller hun, og legger til enkelt var det ikke.
-Etter så mange år som selvstendig næringsdrivende var det ikke enkelt å vende skuta. Det ble en lang prosess, på godt og vondt. Verst er det å ikke mestre det jeg har brent for og jobbet for så lenge. Nå gjenstår det å avslutte pågående prosjekter på en god måte. Så er et kapittel over, og jeg kan forhåpentlig starte på et nytt.
- Ting falt på plass
For aldri så galt. Når ei dør lukkes, åpnes gjerne ei annen. Hun blir tegner på fulltid.
-Da jeg tegnet det første pikeportrettet for tre år siden, hadde jeg ikke tegnet for hånd siden jeg var 18-19 år, sier hun.
Siden har det blitt mange portretter. I eget atelier, på egne premisser. Uten stress og tidsfrister. Rekreasjon, kaller hun det.
-Det er noe med å få være kreativ og kun tenke på seg selv, skape noe som ingen andre skal mene noe om. Dette høres kanskje litt klisjeaktig ut, men tida blir borte når jeg tegner og hører på musikk. Alt blir på en måte mer sanselig. Og ja, det er terapi. Det er rein lykke. Tegningene mine er i store formater, noe som igjen er et utslag av min diagnose. Det sies at rytmen i det å tegne og male, danse eller i det hele tatt gjøre store bevegelser, er bra for oss med denne diagnosen.
Sin egen herre
Etter videregående ved Solhaugen grafisk formgiving i hjembyen Narvik og Sverre Wolff Dekorasjon og Interiør i Oslo, har Christel Boquist vært sin egen herre. Som interiørstylist i Oslo, og fra 1999 i Harstad. De første årene for flere norske interiørmagasiner i samarbeid med fotograf Trym Ivar Bergsmo. Deretter med sin egen bedrift Christel Boquist Interiørdesign, de siste ti årene i Art Gym. Så kom signalene. Snikende signaler hun ikke tok på alvor. Hun kaller det indre skjelvinger. Stressrelatert, trodde hun selv. Men det skulle bare bli verre.
-Det var en sjokkartet opplevelse å få diagnosen. Det føltes uvirkelig, det gikk ei lang stund før jeg tok det inn over meg. Så jeg stakk hodet i sanden og jobbet videre. Jeg må innrømme at det føltes urettferdig, jeg som alltid har vært så frisk. Men så tenker jeg at mange har det mye verre. Du, hvis det virker som om jeg leter etter ord nå, så er det et av symptomene, sier hun.
Ringen er sluttet
Med lang erfaring som stylist og interiørdesigner har hun vært vant til lange arbeidsdager gjennom mange år. Av arbeider kan nevnes resepsjonen på hotell Scandic i Harstad, Andreas Lind-gården, Bark Spiseri og Bar, Malangen Brygger, Asko Nord i Tromsø samt pågående renovering av blant annet Aasjordbruket i Skrova.
-Jeg har jobbet intenst og med iver. Nå jobber jeg saktere enn før. Oppstår det stress når jeg skal prestere, starter skjelvinga og leting etter ord. Når jeg tegner, er jeg fri. Jeg tegnet mye som jentunge, så det føles nesten som om ringen er sluttet.
Blyant og kullstift
I disse dager er et team i Harstad kunstforening i ferd med å henge opp årets juleutstilling. Ei utstilling med stor oppslutning og rekordstor innlevering av bilder. Som hovedutstiller kan Christel Boquist ha med så mange hun ønsker, og i år stiller hun altså med femten portretter. Alle tegnet med blyant og kullstift, unntatt den tankefulle piken med kniplinger, som er kolorert i photoshop.
-Tilbakemeldinger fra folk som liker portrettene, sier de ser et uttrykk. Eller kanskje et blikk eller ei holdning som minner dem om noen av sine egne, sier hun, spent på mottakelsen.
-Jeg tror jeg kan betegne meg som perfeksjonist. Jeg merker at det sitter lengre og lengre inne før jeg blir fornøyd. Så blir jeg sjølkritisk, jeg klarer ikke å levere fra meg noe som ikke for meg er fullkomment. Sånn har det vært med interiørprosjektene, og sånn ser det ut til å bli med tegningene mine, sier hun muntert.