Randi Crotts far, Helmut, fikk sin kone, harstadkvinnen Lillian Crott Berthung, til aldri å fortelle hemmeligheten. Etter at han døde er historien publisert i bokform, og nå også som dokumentarfilm.
Filmen hadde norsk premiere i lørdagsprogrammet til filmfestivalen Arctic Image Film Festival.
Boka «Erzähl es niemandem!» ble skrevet av Randi og Lillian sammen. Den kom ut i Tyskland i 2012, og året etter i Norge. I boka røper endelig Lillian, født i Harstad i 1922, hemmeligheten om sin store, livslange kjærlighet, at ektemannen Helmut var halvt jødisk, og at han hadde klart å skjule seg i sin tyske hæruniform.
Toppselger
Lillian Crott Berthung var 19 år da hun innledet forholdet til den tyske soldaten som tilfeldigvis hadde kommet på besøk til familiehytta ved Steinsåsvannet i Harstad i 1942. På det tidspunkt var den tyske okkupasjonen av Norge vel etablert. Forelskelsen var gjensidig, og de to ble et par. Helmut fikk Lillian til å love aldri å røpe hans hemmelighet, ikke en gang til sine foreldre. Det er en av trådene i boka, som på norsk heter «Ikke si det til noen!».
Ryktene i småbyen begynte å gå til tross for at paret skjulte sin kjærlighet, og forholdet førte til at Lillian ble frosset ut av sin egen familie. Etter hvert ble Helmut forflyttet, og etter krigen flyttet Lillian til Tyskland. Nå blir historien en dramatisk beretning om kompromissløs kjærlighet, bitter familiestrid og farefylt framferd i et krigsskadet Europa, fram til at paret blir gjenforenet i Tyskland to år etter fredsslutningen. Så godt som mulig etablerte paret et liv i et sønderbombet og nødrammet Tyskland. Hemmligheten forble i mørket. Datteren Randi kom til etter ni års ekteskap, og fikk først kjennskap til den som godt voksen.
– Min mor har skrevet dagbok nesten hele livet, og hadde tanker om å gi ut noe i Norge for å fortelle hvorfor hun forelsket seg i en tysk soldat. Vi snakket om at en bok også burde utgis i Tyskland, forteller hun.
Boka ble godt mottatt i Tyskland. Den havnet på toppselgerlistene, ikke minst fordi interessen for dette temaet er stor.
– Min generasjon er oppvokst med foreldre som ikke har fortalt noe - også de som ikke var nazister. Min far hadde det tøft under nazismen, og han var redd for at det etter krigen fortsatt fantes nazister. Han ville dessuten beskytte meg, og derfor fortalte han aldri noe til meg.
Kjærlighetshistorie
Boka spiller på tre strenger:
– Det er først om fremst kjærlighetshistorien, dernest min fars historie og hvorfor de to møttes, sier Randi Crott.
Til tross for Lillians opplevelser i Harstad under krigen, var hun glad i byen. Byen var viktig også for Helmut. Og så sterk var kjærligheten dem imellom, og også til Harstad, at paret lovte hverandre at den som overlevde skulle begrave den andre der de møttes – i Harstad. Da Helmut Crott døde i desember 2008, fikk han sitt siste hvilested på Trondenes.
En viktig svart-hvit-film
Familien har hytte i Harstad – ei hytte som er flittig brukt. Men da det kom til presentasjonen av dokumentarfilmen, kunne 95 år gamle Lillian ikke reise sammen med datter Randi og hennes mann Klaus Martens hit. Martens er den som har laget dokumentaren.
– Hun ville så gjerne være med, men et uhell førte til at hun ikke kunne reise. Og det er første gang vi er her uten henne, forteller Martens.
Han forteller at han måtte argumentere for å få ut historien.
– Randi ville først ikke publisere noe, men jeg sa at historien måtte ut, ikke minst for å fortelle et tysk publikum om hva som skjedde i Nord-Norge. Etter at boka kom, fikk jeg klarsignal til å lage filmen, sier han.
Ifølge Martens var arbeidet med filmen ikke helt enkelt, for det ville ikke nytte å filme Lillian på de ulike stedene hun hadde vært. Det måtte mer til.
– Heldigvis fant jeg en gammel svart-hvit film i det tyske nasjonalarkivet. I denne filmen fant jeg scener som beskrev det Lillian fortalte om, for eksempel et tysk skip som ble torpedert. Faktisk det samme skipet som Helmut kom til Norge med. Dermed kunne jeg utdype historien om hva som skjedde i Norge.
Interesse
Før norgespremieren på Harstad kino lørdag, var både Randi Crott og Klaus Martens spent på reaksjonene.
– I Tyskland var det stor interesse for dokumentaren. Men her? Jeg vet ikke om folk er interessert, sa Martens.
At det var interesse for filmen, er det ingen tvil om. En godt og vel halvfull sal - hovedsalen i Harstad kino - vitner om det.
– Folk ble beveget. Mange hadde problemer med å holde tårene tilbake. Randi sa også at hun var beveget fordi det var sterkt å se filmen i moren hjemby, forteller festivalsjef Helene Hokland.
