Det gikk et historiens vingesus over Slottsplassen i går da Erna Solberg presenterte Norges første kvinnelige utenriksminister. Dermed er vi også blant de ytterst få land med kvinner på de tre tyngste ministerpostene. Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering» vakte i sin tid internasjonal oppsikt. Og det ble altså Høyre/Frp som tok begrepet et skritt videre. Forflytningen av Ine Eriksen Søreide var ventet, hun var en sterk kandidat til UD også ved regjeringsdannelsen i 2013. Solberg kan trygt begrunne utnevnelsen med Søreides dokumenterte dyktighet, den vil knapt noen bestride. Men kvinneperspektivet er selvsagt med i lykkeønskningene.

Frank Bakke-Jensen har gode forutsetninger for å overta som forsvarsminiser, også med tanke på hans bakgrunn lengst i nord når langtidsplanen skal iverksettes og den nye landmaktplanen behandles videre. Marit Berger Røsland rykker inn som EØS- og EU-minister, også dette leddet i rokeringen har preg av dyktighet og kontinuitet. Solberg understreket da også det i og for seg selvsagte, at regjeringsendringene, som ble utløst av Børges Brendes jobbskifte, ikke innebærer noen politiske kursendringer.

Hun poengterte videre at hun har et pragmatisk forhold til måten å organisere departementene på og til hvilke oppgaveområder som til enhver tid skal ha en egen statsråd. I 2013 inndro hun posten som utviklingsminister og opprettet i stedet en egen ministerpost til kontakten med Brussel. Dette grepet vakte en del kritikk, ikke minst fra samarbeidspartiene KrF og Venstres side. Solberg argumenterer fortsatt for å la det store bistandsfeltet inngå i den helhetlige politikken under utenriksministeren.

Resultatene med å sikre skolegang i kriseområder, nevnes blant eksemplene. Men med de utfordringene utenforlandet Norge står overfor, ikke minst med tanke på Brexit-prosessen, spørs det om ikke heller EU/EØS burde være en av utenriksministerens primæroppgaver. Det kan argumenteres for begge løsninger, både pragmatisk og tydeligvis også mer ideologisk. Å gjenopprette embetet som utviklingsminister burde ikke være noe stort offer dersom Venstre vil med i regjering, men bør uansett vurderes grundig i den mer omfattende regjeringsendringen som kan ventes rundt nyttår.