En hel del var utmark og turterreng. Sentrumsungene måtte ha niste med seg når de skulle på tur oppover Åsen, lenge et hytteområde for sentrums bedrestilte.
Opp gjennom tiårene skjøt nybryting og fortetning for alvor fart. Forsvaret bygde tidlig. Ei kirke ble lagt til stadionområdet og parken. Villagrendene ble bortimot sammenhengende. På et digert jorde ble et plass til sykehus, søsterhjem, lavblokkbygg, et Ludo-kvartal, Haboleiligheter, barnehager…
Nå framstår Åsen for ørna som noe henimot ferdigvokst. Fremdeles dominerer villaene, og nede på bakken er mulig å vandre omkring og registrere formsignaturene til noen av byens mest produktive arkitekter og byggmestere, ja flere generasjoner av dem. Byggeskikken kan legges langs en kronologi, en tidslinje som begynner med krotete sveitser og vilter snekkerglede, til stram, linjekvass funkis.
Plasseringene, i vannrette fasadelinjer langs veiene i etasjer oppover skråningene, og med åpen favn mot øst og sør, gir de aller fleste fabelaktig visuell kontroll over et fjellkranset fjordspeil, med tilhørende travel skipsfart.
Det er vel knapt et eneste øyeblikk i døgnet som er helt blankt. Ett eller annet skjer der ute, én båt kommer, én går, en bare ligger der, eller er ute og testkjører nymontert utstyr fra verftet.
Oppe i Normannsgate, ser ørna, har et noe utypisk terrassebygg vokst fram. Tre fleretasjers leilighetsfløyer er oppmarsjert, og trukket inn og hviler ryggen mot ei utsprenmgt fjellside. Halve kroppen er inni berg, så Bygget pranger ikke - i dagslys. Den som har vært en tur på havet i mørtna en tur, har opplevd bygget som byens nye lysportal. Kraftige ledlys langs fasadene overstråler til og med det nye Statoilbyggets elegante lyssvivel.
Er det farge på de lysene, tro? Vi ser fram til nasjonaldagen, særlig den franske!
Einebergets brattheng ligger sentralt i ørnas blikk, og er beboere og brøytesjåførers kampglede og utfordring vinterstid. Der, og til høyre, utenfor bildekanten, finnes noen av byens aller bratteste boplasser.